Over grensen

Jens Stoltenbergs besøk hos Vladimir Putin var også et besøk i et Russland som sliter med å kombinere sin egen arv med det moderne samfunnets krav.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RUSSLANDS UTENRIKSMINISTER Igor Ivanov påpekte på en pressekonferanse at forholdet mellom Russland og Norge er bedre nå enn for ti år siden. Norge har stort sett vært seg selv likt de siste ti åra, men Russland er i en viss forstand så forskjellig fra det det var for ti år siden, at det begynner å likne sin gamle skikkelse.

Å styrke den russiske statsmakten er den nåværende presidentens hovedinteresse. Og siden Putin har gått sine læreår i det hemmelige politiets maktkorridorer, betyr en styrket stat mer kontroll med samfunnet. Mens Mikhail Gorbatsjov og til og med Boris Jeltsin hadde større forståelse for den frie og uavhengige pressens nødvendighet, ser Putin pressens oppgave i å støtte statsmakten. 93 prosent av alle russiske medier er nå underlagt staten.

SAMMEN MED den voldsomme velstandsforskjellen innad i Russland, der et lite mindretall formelig velter seg i en rikdom som man knapt finner noe annet sted i Europa, mens det store flertallet lever på noe nær et eksistensminimum, tegner mediesituasjonen bildet av et merkelig umoderne land. Så kan det da også synes som om Russland under Putin har tatt ett skritt tilbake fra Europa.

Det er ikke bare foretatt av vrangvilje. Endringene henger sammen med den geopolitiske situasjonen etter den kalde krigen, som først i det siste tiåret er kommet klart fram. Russland står overfor en mulig NATO-utvidelse som - hvis vi skal tro den amerikanske presidenten - kan omfatte Ukraina. Russland har mistet innflytelse over de baltiske landene, og dermed over deler av Østersjøen. Bortsett fra Kaliningrad, som er en innelukket enklave, sitter landet nå bare igjen med St. Petersburg som havneby. Dette gjør igjen at Murmansk og Arkhangelsk i nord blir desto viktigere - for ikke å snakke om de russiske bosettingene på Svalbard.

DET GAMLE RUSSISKE navnet på Svalbard er Grumant. Det kaltes også øygruppa i det halvoffisielle regjeringsorganet Rossiskaja Gazeta, som trykte et angrep på norsk Svalbard-politikk dagen før Stoltenbergs besøk. Den nye norske verneplanen for Svalbard betegnes der som et forsøk på å drive Russland ut fra Svalbard og hele det vestlige Barentshav. Norge skal også forsøke å hindre Russland i å bygge ut de enorme gassfeltene i Barentshavet; ja, ifølge avisa må Norges politikk ses i sammenheng med USAs planer om å utplassere sitt rakettskjold: Det skal ha bakkeinstallasjoner også på Svalbard.

Intet land slipper bort fra sin geografiske plassering. Derfor vil mange hensyn og interesser forbli intakte uavhengig av politisk styresett. Men det er ikke bare staten som lever i en geopolitisk realitet, det gjør også samfunnet og dets befolkning. Kort før Stoltenbergs besøk ble det i Oslo arrangert et møte i styringsgruppa for den store norsk-russiske utstillingen som skal gå av stabelen i 2004 og 2005. Der trekkes de lange linjene i forholdet mellom våre to land, fra komsakultur og pomorhandel, over allianser under Peter den store, kulturutveksling gjennom århundrer, samarbeid under krig og revolusjon - og til de nye forbindelsene som perestrojkapolitikken åpnet for.

Utstillingen blir nok også fortellingen om stridigheter og forskjellige virkelighetsoppfatninger, men i fremste linje står samarbeid, inspirasjon og en gjensidig befruktning som verken Norge eller Russland kunne klart seg uten. At denne fortsatt er høyst levende, ser vi om vi flytter blikket fra de strategiske og økonomiske interessene som den russiske statsmakt mener å måtte forsvare, til prosjekter som Barentssamarbeidet og mer folkelige og direkte initiativer særlig i nord.

MEN FORDI DAGENS gammelnye Russland knapt gir offentlig stemme til annet enn statens interesser, risikerer vi at det fruktbare samarbeidet mellom aktører i det sivile samfunnet overdøves av mer eller mindre paranoid stormaktspolitikk. La oss håpe at også forbindelsen på det høyeste politiske planet kan vise russerne at en virkelig sterk stat er en stat som gir befolkningen sikre livsvilkår og ytringsfrihet.