Over middagshøyden

Fjernsynet er blitt femti år i Norge. Er det også blitt middelaldrende og overvektig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ FEMTI ÅR

har fjernsynet forandret norske liv. Fjernsynet tok stafettpinnen fra filmen, og utnyttet vår genetisk kodete forkjærlighet for visuelle stimuli. Vi ble TV-slaver, med et sosialt vaffelfellesskap rundt den blåskimrende boksen.

Kanskje er TV i dag på høyden av sin makt og innflytelse. Vrimmelen av kanaler har ført til at vi ser mer, men vi ser ikke lenger det samme samtidig. Marienlysts «Pax Romana» smuldret opp før TV2, og brøt sammen da utenlandske vandaler og gotere druknet oss i kommersielle kanaler, strålt til hver parabol, helt ned i hver kabel. Ser en million nordmenn et program i dag, er det stort, men det betyr jo at tre millioner ikke så. Fellesskapet er blitt mangfold.

FRAMOVER VIL

utviklingen mot et tilsynelatende mangfold fortsette. En risiko er at de tusen kanaler blomstrer, men eies av én mektig Medie-Mao - et liv der vi alle er stengt inne i samme eter-drivhus. Med det norske språk har Norge en beskyttelse mot utviklingen, med et sterkt NRK eller TV2 et annet. Men vi lærer oss engelsk, og utlandet lærer seg å tekste.

En annen risiko er at alle sikter mot samme indrefilet av massemarkedet, fileten som ligger nærmest lommeboka. Derfra kommer alt pratet om den 32-årige kvinnen alle reklamefinansierte medier flørter så vilt med. Rendyrket fremmedgjør den fokuseringen andre grupper fra skjermen, grupper som er for små til å bli lønnsomme, for dyre til å snakkes til. Resultatet er at vi velger oss andre måter å tilfredsstille vårt visuelle sug på.

Teknisk kommer mulighetene med harddisk og opptak knyttet til fjernsynet. Om ett- to år vil mange ha opptakere som gjør det mulig å starte et opptak på TV2 eller TV3, sette oss ned for å se før opptaket er ferdig - og hurtigspole over all reklame. Harddisken rommer 100 timer, nok til en sesong med «Sex og singelliv» eller «Sopranos» om nødvendig. Vi kan alle være vår egen kringkaster. Hvis vi gidder.

HVIS VI DA IKKE

kjøper DVD-boksen i stedet. Komplette sesonger med TV-serier på DVD er allerede salgssuksesser. Fjernsynet som filmlerret, med flat storskjerm og høyttalere nok til å skremme bølinger med elefanter, er vår selvsagte velferdsframtid. Hvorfor bry seg med når fjernsynet sender favoritten, når det bare er å trykke Play og åpne potegullposen? Mens du hører film i Dolby, hører TV-selskapene annonsørene forsvinne. Hver film som spinner på DVD-en, er en familie seere færre.

SKJØNT FAMILIE

- ett barn sitter jo på rommet sitt med dataspill, det andre chatter med gjengen på nett. Dataspill er en visuell gigant-industri, større en filmbransjen. Og der plateselskapene sliter med å få oss til å betale 150 kroner for en CD, betaler vi fortsatt 400 for et spill. Der pengene er, finnes framtida òg.

TV-BRANSJEN MÅ REGNE

med at ungdomsgenerasjonen vil være svakere fjernsynsseere enn foreldregenerasjonen. Unge menn gidder ikke se på fjernsyn skapt for 32-årige sjampo- og bleiekjøpere. Ikke unge kvinner heller. Vi blir kresnere, nesten støtt når vi skjønner at vi ikke lenger er målgruppa. Familien samles ikke lenger i sofaen: Én ser på sporten, en på såpa.

MANGE VIL SELVSAGT

se det de får. Men de som blir sittende på de bredeste tilbudene, er de som krever minst. Og selv de vil trives med å spole over reklamen. Kommersielt fjernsyn vil slite mer med det enn lisenskanalen, i hvert fall så lenge TV-ene fortsatt likner nok på TV-er til at firmaet kan kreve inn lisens. Men mange vil velge annet: spill, nett, opptak eller DVD.

Vi kan se for oss ei framtid der vi i hverdagene er spredd på en underskog av plattformer. Der de største gigantjippoene, som «Ringenes herre», bare blir viktigere: mediebegivenheter som dekkes av alle medier, der fortjeneste kan spinnes på hver eneste plattform.

SÅ ER DETTE KANSKJE FRAMTIDA:

En medieøkologi med noen få dinosaurer som tramper gjennom et villnis av underskog. Ellers er framtida hvert menneske sin skjerm. Ei framtid der alle er glemt på femten minutter, fordi ingen kjenner lenger hverandres kjendiser.