Over til børsoil

Statsoljeselskapets epoke tok slutt da Statoil ble notert på børs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN FORRIGE Statoil -sjefen, Harald Norvik, brakte statsoljeselskapet over i en ny epoke, to år etter at han selv forlot konsernsjefjobben etter sine 12 solide år der. Hans etterfølger, tidligere Postbank-sjef Olaf Fjell, overtok prosjektet og beholdt hodet kaldt mens Norviks visjoner ble skalert ned til noe det var mulig å få flertall for, først på Arbeiderpartiets landsmøte i fjor høst, og deretter i Stortinget. Der ble delprivatiseringen av Statoil til slutt et nytt, såkalt «bredt forlik om norsk oljepolitikk».

Statsoljeselskapets epoke tok slutt gjennom dette forliket. Den perioden varte fra vedtaket som etablerte Statoil i Arve Johnsens sigarkasse i Stavanger i 1972, og fram til stortingsvedtaket i vinter om å gå på børs med 20 prosent av selskapet nå, og et tak på videre privatisering til 33 prosent.

Statoils første styreformann Finn Lied, som bare konkurrerer om farskapet til statsoljeselskapet med Jens Chr. Hauge, er motstander av det som nå er skjedd, og sa i debatten i fjor at det er en ustabil tilstand å være «litt privatisert». Delprivatisering er en glatt sklie der hensynet til aksjonærenes utbytte vil overstyre hensynene til storsamfunn og fellesskap.

DEN OPPRINNELIGE ideologien bak opprettelsen av Statoil ble, så vidt jeg kan se, ikke engang gjenstand for noen velvalgte, tomme ord da en femtedel av Statoil gikk på børs. Det er en markering av gårsdagens tidsskille at slike ord antakelig ville drevet kursen på Statoil-aksjen ned med noen milliarder. Derfor snakket administrerende direktør Olaf Fjell i stedet om at ledermøtet i selskapet som holdes hver mandag, nå skal ha fullt fokus på selskapets framtidige resultater.

Den nye tids tanke er at dette også kommer hovedeier, som er Den norske stat, til gode i form av både økte skatteinntekter og økt aksjeutbytte. Og ved at den tekniske og merkantile ekspertise som er bygd opp i løpet av 30 år, får et lenger liv og et større marked enn det som er igjen i Nordsjøen.

NORSK SOKKEL er blitt såkalt «moden» ved at drift av eksisterende installasjoner, og mindre utbygging av marginale felt, nå er hovedoppgaven. Med introduksjonen på den klassiske børsen i New York, og på Oslo Børs, er Statoil satt i stand til også finansielt å delta i konkurransen om lete- og utbyggingsoppgaver i de nye oljeprovinsene i verden. Oljeselskapet som for snart tretti år siden ble stampet opp av ingenting og brukt til å utvikle norsk næringsliv og ekspertise på et område som var helt nytt i landet, er selv blitt «modent», som det antakelig heter der alle går i dress eller drakt på jobben.

De store dragkampene om norsk oljepolitikk i Stortinget, og framfor alt om lokaliseringene av den nye næringen, er blitt historie. Men alle de som i dag soler seg i glansen fra Statoils børssuksess, bør sende en tanke til tre stortingspolitikere med navn som i dag mest brukes i gjettekonkurranser med en viss vanskelighetsgrad, Finn Kristensen, Reidar Due og Svein Alsaker. Uten dem ville norsk oljehistorie sett helt annerledes ut, og Statoil ville vært langt mindre verd enn de 151 milliarder kroner som markedet nå har verdsatt det til.

Denne trioen spilte en nøkkelrolle da Statoil både fikk beholde sine eierandeler på Statfjordfeltet, som er nøkkelen til dagens verdifastsettelse av selskapet, og overta operatørskapet for driften av feltet fra utbyggeren Mobil. Det operatørskapet er grunnlaget for oppbyggingen av kompetanse i selskapet. Begge deler skjedde mot daværende statsminister Kåre Willochs vilje. Den mektige statsministeren satte de politiske tommeskruene på Senterpartiets Reidar Due, men til ingen nytte. «Jeg husker jeg ble kalt inn på teppet til Willoch. Utenriksminister Stray var også til stede. De ønsket å imøtekomme amerikanske interesser. Det var forståelig ut fra utenrikspolitiske hensyn,» sier Due nøkternt til Aftenposten i 1997 om et stort politisk drama.

Så vil historien vise hvem som kommer til å stå for Due og Kristensens klarsynte kombinasjon av næring og politikk i den nye situasjonen som nå er etablert med Statoil på børs.