Overdådig fra galehuset

«Det var på den tiden jeg gikk omkring i Oslo med en stor sorg,» heter det på en av de første sidene i romanen «De gales hus» av Karin Fossum. Det er neppe bare jeg som får assosiasjoner til«Sult», der Knut Hamsuns alter ego gikk omkring i Kristiania.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men mens han gikk og sultet, ble Hajna (hvorfor dette merkelige navnet?) tatt hånd om og sendt på institusjonen Varden, for dette var i året 1978, og velferdssamfunnet var utbygd og utviklet for lengst. Og det er dette året, denne reisen, denne odysseen uti galskapen Karin Fossum beskriver, i en roman som både er storslått og voldsom, men hvor man likevel tar seg i å savne gjengangerhelten fra de fire kriminalromanene hennes, den stødige, men lett melankolske Konrad Sejer.

For i «De gales hus» er det ingen stødighet, knapt noen melankoli. Vardens korridorer befolkes av de skjeve og skakke, av narkotikamisbrukerne, angstnevrotikerne, de schizofrene og de maniske. Ja, også de som arbeider der, naturligvis, men også de har sine hemmeligheter, så dystre at ansatte og innlagte gradvis glir over i hverandre.

Dobbelthet

Man sitter som leser - rett eller galt - med en fornemmelse av at det er dette vulkanutbruddet av en roman Karin Fossum egentlig har villet skrive, at de fire kriminalromanene hennes, så glimrende de enn måtte være, har vært en slags forberedelse til dette. Hun graver dypere her, hun er enda mer kompromissløs. Her formelig hoper tragediene seg opp, her drikker man seg til døde, her dreper man sine barn, her vandrer man langs jernbanelinjen mens man venter på det befriende, siste toget, her er en uendelighet av scener der man knapt kan skimte forsoning.

Ambivalens

Men forfatterens dobbelthet fornekter seg ikke, for dette er også en slags reise mot lyset, mot helbredelse og frihet, enten friheten består i å få leve eller dø. Noe av det fascinerende med Karin Fossum som forfatter er nettopp ambivalensen, dobbeltheten, og aldri har den framtrådt tydeligere enn her, hvor vi på samme tid møter dødsdrift og livslengsel, opprør og konformitet, tragedier og humor.

Dette er blitt en rik roman, i alt sitt voldsomme mangfold.