Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Overdådig

Friheten er ofte størst i det man behersker best. Eller den blir det, når utøvere utnytter den til å satse alt, uten sikkerhetsnett, slik som i OsloFilharmonien i går kveld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I så måte er musikernes bunnløse tillit fortsatt Mariss Jansons' fortrinn med dette orkestret. Ikke minst i det mest fortrolige av alt i partnerskapet mellom Jansons og OsloFilharmonien, altså Tsjaikovskij. Med fiolinisten Vladimir Tretjakov i front styrte de bratt inn i et landskap badet i russisk eter, og reddet komponisten fra å kveles i salongene.

Ustyrlig i steile stigninger og forrevne utforbakker, og uendelig tålmodig gjennom lange flater av nesten ingenting, unntatt fiolinistens enesang, la de seg vindskeivt i forhold til det meste av salongfähig Tsjaikovskij-fortolkning.

Det forutsetter blant annet en rytmisk frihet i orkestret og mellom solist og orkester, som bare sjelden inntreffer i en konsertsal. Risikofaktoren er høy, og uttellingen formidabel.

Klangbølge

Effekten ble ikke mindre av omstillingen til neste verk, Ravels «Rapsodie espagnole», et kjempeorkester brukt til lutter klangraffinement. Med den ytterste perfeksjon og letthet bølget klangflatene som girlandere gjennom orkestret, skimrende lystsjokk gjennomlyst av melankolien som er så vanskelig å fange inn, men som er forutsetningen for stor Ravel-fortolkning, en sjelden vare i konsertsalen.

Men det var det det var, stor musikk båret fram av overdådig orkesterkultur. Og da gjør det ingen ting å konstatere at både dirigent og orkester ennå øver seg i Beethoven, som de varmet opp med i går kveld.