Overfallsvoldtekter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VOLDTEKT: Nyheten om at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo i de siste årene er begått av gjerningsmenn med ikke-vestlig bakgrunn var nok egnet til å opprøre mange. Også i Vestfold politidistrikt har vi sett en overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn i de sakene som er anmeldt til politiet. Men som så ofte før blir nyheten presentert i et sort/hvitt perspektiv, og ikke med de nødvendige nyanser som kan bidra til konstruktive mottiltak.

I NOU nr 4: 2008 estimeres det at kun 10% av alle voldtekter anmeldes til politiet – mørketallsproblematikken er forsiktig anslått å være 90%. Sletner-utvalget anslår at det begås et sted mellom 8.000 og 16.000 voldtekter årlig i Norge, mens kun i underkant av 1.000 saker anmeldes. Politiets kunnskap om gjerningsmenn og etnisitet refererer seg således til et forholdsmessig lite antall saker. I alle sakene som forblir mørketall vet vi lite om gjerningsmannens landbakgrunn.

Det vi imidlertid vet med utgangspunkt i anmeldte saker, er at i 9 av 10 voldtektssaker er det en relasjon mellom offer og gjerningsmann. Relasjonen spenner fra ekteskap, samboer- eller kjæresteforhold, til et tilfeldig møte «på byen» med påfølgende nachspiel. Den såkalte overfallsvoldtekten skjer i kun 1 av 10 tilfeller.

Voldtekt kan ikke unnskyldes. Det er alltid overgriperen som har ansvaret. Enkelte hovedtrekk i forhold til offeret peker seg like fullt ut. Forskning underbygger at jenter i alderskategorien 16-24 år er fire ganger så hyppig utsatt for voldtekt i forhold til andre alderskategorier. Svært ofte har offeret drukket alkohol, den typiske overgrepssituasjonen er ungdomsfesten, hytteturen eller nachspielet. Ikke sjelden har offeret vært så beruset at hun ikke har vært i stand til å motsette seg handlingen og kun vagt husker hva som har skjedd.

Dette er informasjon vi har formidlet til flere kommunestyrer i Vestfold med anbefaling om at man vurderer et bredt sett av forebyggende virkemidler rettet mot både unge jenter og gutter. Slik vi ser det, bør kunnskap om overgrep og risikofaktorer tas inn i undervisningen på grunnskolenivå. Det bør fokuseres på grensesetting og mestringsstrategier, lavterskeltilbud som helsesøster bør styrkes, og seksuelle overgrep bør settes på dagsorden i organisasjoner hvor unge møter unge – herunder idretten, religiøse og frivillige organisasjoner. Som politi har vi i tillegg formidlet kunnskap om voldtekt og risikofaktorer for konfirmanter i Vestfold – vi ønsker med dette å treffe ungdom som nærmer seg en alder hvor en del debuterer både seksuelt og i forhold til alkohol.

Samtidig har politiet et forbedringspotensial i forhold til etterforskning av de sakene som politianmeldes. Både henleggelsesprosent og frifinnelsesprosent er høy. I de fleste sakene har ordinær bevissikring i form av for eksempel DNA mindre verdi; mistenkte benekter ikke at han har hatt sex med kvinnen, men hevder det har skjedd frivillig. Påtalemyndigheten og retten ender med å måtte ta stilling til hvem av partene som er mest troverdig – det gjelder særlig de sakene hvor det ikke er benyttet vold men hvor mistenkte for eksempel skal ha utnyttet kvinnens hjelpesløshet som følge av sterk beruselse.

I Vestfold politidistrikt ser vi at kompetanseheving både i forhold til tematikken seksuelle overgrep, men også i forhold til avhør som vi nå tar opp med lyd og bilde, er avgjørende i forhold til kvalitet. Vi har derfor etablert et eget team med etterforskere og jurist med spesialistkompetanse som nå får ansvaret for etterforskningen av overgreps- og voldtektssaker i politidistriktet.

Det er få typer kriminalitet som er mer alvorlig og integritetskrenkende enn voldtekt. Politiets oppgave er å etterforske sakene som anmeldes med maksimal innsats og faglig presisjon.