Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Overmaktens avmakt

Den militære overmakten etterlater bare ørken om den ikke ledsages av politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA DEN KALDE krigen mellom øst og vest ble avblåst med sovjetsystemets sammenbrudd, satt USA igjen med en suveren militærmakt som ikke overgås av noen i verdenshistorien. Slagkraften er så enorm at det ble antatt at amerikanerne med støtte av noen villige allierte nesten kunne føre krig når som helst hvor som helst. I 1990-åra ble denne overlegne krigsmakten brukt til å avskaffe de siste potentater i Europa. 1970-åras raddiser som Bill Clinton, Tony Blair, Gerhard Schröder og Joschka Fischer sendte NATOs teknologibaserte militærmakt inn i det gamle Jugoslavia for å bekjempe brudd på menneskerettighetene. Fra nå av skulle ingen diktator kunne regne med ustraffet å ture despotisk fram mot sine egne borgere uten at verdenssamfunnet brydde seg.

BAKGRUNNEN for dette var en forestilling om at den siste supermakten representerte de edleste verdier og den høyeste moral, ikke minst båret fram av den nåværende ledelse i Washington. Og mange hadde håp om at den skulle brukes for å tvinge demokrati på land som drev systematisk undertrykkelse av sine egne. Det var i forlengelsen av dette resonnementet USA invaderte Irak etter å ha gjennomført en straffeekspedisjon mot Afghanistan der «verdens farligste terrorister» under Talibans beskyttelse hadde sitt kjerneområde. Etter terroranslagene mot USA den 11. september 2001 skulle den militære overlegenheten brukes til å utrydde «ondskapens akse». Verdens «onde» makter skulle forstå at det beste var å overgi seg fortest mulig og la de «gode» krefter overta.

OG DET LYKTES jo på Balkan. Våpnene stilnet og en slags fred ble etablert. Men i Afghanistan gikk det slett ikke like greit selv om krigsmaskinen gjorde jobben sin raskt og effektivt. Det samme skjedde i Irak. Saddam Hussein forsvant i en jordhule, og president George W. Bush kunne etter knapt to måneders felttog erklære «oppdraget fullført» på hangarskipet «Abraham Lincoln». Men noe var skjedd på veien fra Balkan. Oppdraget var ikke fullført med at våpnene tidde. Fiendene som skulle utryddes, poppet opp i større mengder. Freden og demokratiet som skulle vokse ut av geværmunningene, endte i daglige blodbad. Var det så at den overlegne makten ikke var så lett å omsette i menneskerettigheter og rettferdighet? Det var som om den moralske autoritet som våpnene representerte, forsvant. Terroristene ble ikke skremt. Osama bin Laden sender fortsatt ut sine erklæringer over arabisk fjernsyn og gjør tusenvis av unge arabere til islamister og selvmordsbombere.

DE SISTE FIRE ukene har en annen toppmoderne krigsmaskin hatt den samme erfaringen. Den israelske militærmakt er den suverent sterkeste i Midtøsten og har gjennom 60 år vist at den kan utkjempe flere kriger samtidig på kort tid. Men fred er det ikke blitt. Hæren kan gjøre et naboland til ørken og kalle det fred, som det het i det gamle Rom. Men så lenge den ensidige troen på den suverene makt skygger for den politiske og diplomatiske kløkt, etterlater den seg de politiske forutsetningene for en varig fred i ruiner.

DET ER RIKTIG som midtøsteneksperten Lars Gule hevdet tidligere denne uken at Hizbollah er en gruppe som ikke fortjener vår sympati. Den er militant, religiøst fundamentalistisk, autoritær og kynisk i sin maktutøvelse. Som geriljabevegelser flest er den tidvis sivil, tidvis militær, og inntar sine stillinger slik at gjengjeldelsen rammer den uskyldige sivilbefolkning den har dype røtter i. Men så lenge Israel med sin militære, økonomiske og allierte overmakt i ryggen nekter å bidra til rettferdighet for det palestinske folk, ikke trekker seg ut av okkupert område og ikke respekterer palestinernes demokratiske valg av Hamas, styrker Hizbollah sin slagkraft såvel som sin legitimitet, ikke bare i araberverdenen, men også globalt. Bildene fra Qana, Beirut og den humanitære katastrofe som bygger seg opp som et resultat av den suverene militærmakts operasjoner både i Libanon og Gaza, oppmuntrer ikke til fred, men til nytt hat og mindre sikkerhet.

TONY BLAIR tok i en tale i Los Angeles denne uka til orde for at Storbritannia og USA burde legge større vekt på overtalelse og mindre på militærmakt i Midtøsten. Han kunne også ha fortalt vennen Bush og hans venn Olmert i Israel hvordan britene møysommelig har kjempet fram en løsning i Nord-Irland. Der er det, rett nok, en skjør fred, men den ro som endelig kom, er resultat av vilje til samtale, politikk og økonomi, ikke militær terrorbekjempelse. Nedkjempelse av global terror og fred i Midtøsten kan også bare oppnås gjennom moderasjon, og politiske handlinger og prosesser. Overmakten etterlater bare ørken.