OVERSKRIFT

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Russisk ballett har upåvirket overlevd alt: tsarvelde, revolusjon, tyranni, verdenskriger, glasnost og nå så vidt Oslo Spektrum i «spektakulært arenaformat». Men kanskje har den for lengst overlevd seg selv? For hva er igjen av en klassiker som «Svanesjøen» hvis mystikken, myten, trolldommen og stilen forsvinner? For ikke å nevne den gåtefulle poesi - og psykologi - i den kvinnelige hovedpersonens dobbeltnatur.

Hva skjer hvis selve svanedronningen ikke lenger illuderer en stor, skjønn, vill fugl, men blir et teknisk vidunder av en dansemaskin?

Det er mange, farlig mange, spørsmål som henger igjen etter Den russiske statsballettens gjestespill i går. Sportslig ble det en seier, selv om de ikke gikk på skøyter, men imponerte med russisk akrobatikk. Men er det ikke forskjell på å bli imponert og på å bli forført, i hvert fall i teatret?

I går var det bare Natalya Ashikhina som Odile, den svarte svane, som laget drama i andedammen. Mer enn det, med sterk nok scenisk autoritet til stor utstråling, fikk hun oss til å glemme forhistoriske kitsch-kulisser, en forvirret lysmann, og to pene og pyntelige førsteakter i kjedelig, forutsigbar koreografi. Eller kanskje var det bare det, at det skal svært mye til å gjøre også den svarte svanen anonymt.

Forestillingen presenteres i Oslo som «Tsjajkovskijs ballettklassiker». Det er en løgn.

Komponisten Tsjajkovskij var til og med død da «Svanesjøen» omsider ble en suksess, omtrent 20 år etter urpremierens fiasko i 1877. Men musikken overlever jo i kraft av seg selv. Det er verre for balletten.

Annette Mürer

BALLETTDen russiske statsballetten

P.I. Tsjajkovskij

«Svanesjøen»

Oslo Spektrum

Har den klassiske, russiske balletten overlevd seg selv?