Overtalt til å bli popstjerne

Født i telt av en kurdisk nomadefamilie i Tyrkia. Flyktet med familien til Sverige som fireåring. Dilbahar Demirbag, nå Dilba, er blitt 25 og Sveriges heteste popnavn. Svensk-kurdiske Dilbahar Demirbag selger til gull i Sverige. Med sin ikke-etniske pop-soul, skal hun nå innta Norge også. Debut-CD-en hennes heter Dilba.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun prøver intenst å komme til orde, men papegøyen Simon skråler i munnen på henne.

- Jeg har tre fugler, de to andre synger vakkert, men Simon låter som ei kråke. Han mener det er ham som burde gi ut plate og ikke meg. Kanskje sampler jeg ham neste gang, sier Dilba.

Dilbahar Demirbag er 25-åringen som har erobret Sveriges hitlister under det noe enklere navnet Dilba. Hun kom til Sverige fra Kurdistan for 20 år siden, fordi hennes far ville gjøre livet enklere for henne og hennes fire søsken.

Siden hun kom har hun drevet med musikk. Nå ligger CD-en «Dilba» i norske platehyller.

GODT OPPDRATT: I min familie har jeg lært å vise hensyn. Det var derfor jeg ble litt sint da jeg spilte i Oslo i forrige uke. Det satt en jente på første rad og pratet så høyt at jeg ikke fikk konsentrert meg. Jeg spurte om hun hadde noe viktig å si, hun svarte «ja», så da ba jeg henne komme opp og si det i mikrofonen.

PANGSALG: Sist jeg sjekket hadde plata solgt 55000. Det er klart jeg er overrasket. Før utgivelsen veddet jeg en tusenlapp på at jeg ikke kom til å selge mer enn 4000. Jeg tror ikke, og håper ikke, at salget skyldes at jeg oppfattes som eksotisk; jeg lager stemningsmusikk - ikke soul, ikke etnisk musikk. Bare oppriktig stemningsmusikk.

KURDER: Jeg skriver ikke om å være kurder, og musikken er ikke kurdisk på andre måter enn at min bakgrunn preger alt jeg gjør. Jeg kom til Sverige da jeg var fire år, men hver gang jeg reiser tilbake til fjellene i Tyrkia føler jeg meg hjemme. Familien min var nomader, og jeg har en nomadeinnstilling til livet: Jeg elsker å ri, og hater lange middager.

IKKE POLITISK: Jeg mener jeg gjør mer nytte for meg gjennom musikken, selv om mitt folk er truet. Alle kan ikke bare skrike om hjelp. Jeg tror ikke jeg er sterk nok til å føre en politisk kamp for Kurdistan. Men jeg lider med alle som lider.

MOT UTGIVELSE: Det er litt rart det der, men jeg ville egentlig ikke gi ut denne musikken. Den er min. Helt siden jeg var liten har jeg villet være musiker. Men musikere var sånne som hadde gått på musikkskole. Popstjerner var teite. De ville bare ha oppmerksomhet. Av og til har jeg vel angret på at jeg lot meg overtale til å gi ut plata. Ingenting kommer til å bli som det var. Alt man gjør blir så himla viktig. Alle bryr seg. Men jeg er takknemlig for at jeg får oppmerksomhet, så lenge jeg føler den er fortjent. Jeg er ingen ekshibisjonist, ingen klovn heller.

FLIPPER: Flipperspill er min meditasjon. Jeg spiller hver eneste dag og blir sur når folk kommer bort for å prate med meg. Det er omtrent som å fiske, akkurat så passivt at man kan stå der og tenke på andre ting. Det er ikke når jeg spiller flipper at låtene mine blir til. Å spille flipper handler om å slippe kontrollen, ikke om å ta den.

TEATER: Det var skuespiller jeg trodde jeg skulle bli. Jeg var med i en teatertropp som fikk stipend og reiste til Hamar på Riksfestival. Men teaterfolk er så jævla pretensiøse og følsomme. Ofte handler det mer om ekshibisjonisme enn å uttrykke noe. Jeg synes amatørteatre er mer tilforlatelige. De er mer konkrete og oppriktige. Det er oppriktigheten som er viktigst for meg som musiker også.

SJUK JOBB: Jeg deltar ikke i samfunnet, jeg tar ikke hånd om de gamle. Jeg lever i min egen lille verden, hvor jeg bare skal sitte og være følsom. Det er klart det kan føles meningsløst. Denne jobben er jo ikke normal. Den er sjuk!

:

Selger til gull i Sverige