Øye for øye

Russisk utenrikspolitikk i Putins tid er som den gammeltestamentlige doktrinen; øye for øye, tann for tann, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Derfor var det neppe veldig smart av George W. Bush å bruke talerstolen i FN tirsdag, til å si at Russland brøt med FN-charteret under krigen i Georgia. Særlig fordi det dreier seg om et charter som Bush-administrasjonen har gjort det til en sport å bryte.

LA OSS HEVE oss over småkrangelen, og se verden i et fugleperspektiv. Da ser vi blant annet at fire krigsskip la ut fra marinebasen i Severomorsk nord for Murmansk mandag. Den lille russiske flåten er på vei til Karibia, der den skal delta i en flåteøvelse sammen med den venezuelanske marinen. En pussig allianse i internasjonal politikk gjøres nå overtydelig synlig. Russland trapper opp sitt samarbeid med USAs fiender i USAs egen bakgård, i Karibia. Det russiske flåtebesøket er ikke så ulikt de amerikanske krigsskipenes anløp til Svartehavet og Georgia etter krigen der. Og det er selvsagt hele poenget. Budskapet Moskva sender ut er dette; det dere gjør mot oss, gjør vi mot dere, så tenk litt over hva dere gjør. Tanken er gammel og mosegrodd. Så stammer den også fra mosebøkene.

BILDET BLIR IKKE mindre klart av at den eksentriske venezuelanske presidenten Hugo Chávez kommer til Moskva denne uka, på sitt andre besøk på to måneder. Eller av at en skvadron med russiske bombefly nettopp har kommet hjem fra øvelse i Venezuela. Venezuela og Cuba dyrkes som strategiske venner av Russland i en tid med sterkt økende konfrontasjon mellom USA og Russland. I et intervju med Vesti, nyhetsprogrammet til statskanalen ORT, sa Chávez sist helg at Latin-Amerika må frigjøre seg fra USAs imperialistiske innflytelse i området. «Ikke bare Venezuela, men hele Latin-Amerika trenger venner som Russland», sa Chávez.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER IKKE BARE Russland som ikke liker strategiske utfordringer i sine nærområder. Det gjelder som kjent også USA. USA har fortsatt ingen handel med Cuba, og noen husker ennå med hvilke skitne knep USA holdt liv i borgerkrigen i Nicaragua på 1980-tallet. USA gikk som kjent langt – ja til ytterligheter – for å skaffe seg vennligsinnede naboer i Den kalde krigens tid.

DET ER ÅPENBART for de fleste at Vestens politikk overfor Russland både er gal og ukoordinert. Det er skjebnetid for et forhold som åpenbart burde vært bedre. President Dmitrij Medvedev har flere ganger etter krigen i Georgia gjort det klart at Russland ikke vil ha noen ny kald krig. Men så sier han, «valget er deres». USAs utenriksminister Condoleezza Rice formulerte seg nesten nøyaktig på samme måte da hun i sin uforsonlige tale 18. september sa at Russland måtte bestemme seg for om landet tilhørte den siviliserte verden, eller ikke. «Valget er Russlands, og Russlands alene», sa hun. Vi er vitne til en velkjent scene fra for eksempel skolegården, nemlig den at klassens verstinger har blitt uvenner, og nekter å snakke sammen. Det er surt for alle, og det er da en ansvarlig lærer bør ta grep. Men her er ingen lærer. For den som kunne vært lærer – EU – har planleggingsdag, og for øvrig er et evig seminar.

VI KAN LIKE det, eller ikke. Men Russland har altså antatt en gammeltestamentlig doktrine i forholdet til Vesten. Den russiske anerkjennelsen av Sør-Ossetia og Abkhasia etter krigen i Georgia er et kontant svar på den vestlige anerkjennelsen av Kosovo. Flåteøvelsen med Venezuelas marine er et kontant svar på amerikanske krigsskip i Svartehavet, i Russlands innflytelsessfære. Trusselen om å rette raketter mot Tsjekkia, Polen og Ukraina er et direkte svar på planene om rakettskjold, og president Jusjtsjenkos ønske om medlemskap i NATO. Det du gjør mot meg, gjør jeg mot deg. «Valget er deres», som Medvedev flere ganger har sagt, og som statsminister Vladimir Putin har omsatt i handling. Virkeligheten sett fra Moskva er som Medvedev beskrev på et seminar i forrige uke: «Vi vil ikke finne oss i flere ydmykelser, og jeg tuller ikke».

DET ER DA DET kan være fornuftig å stanse opp, og spørre seg hva slags forhold til Russland vi egentlig vil ha. For Moskva tuller ikke, og ingen tuller med Moskva. Det viste krigen i Georgia. Spørsmålet er kort sagt, vil vi ha Russland som partner eller fiende? Og hvis svaret er at vi vil ha Russland som partner, fører Vesten en politikk som oppmuntrer til dette? Svaret er et rungende nei.

JA, RUSSLAND har ikke blitt et demokrati av vestlig type, slik de fleste i vest hadde håpet. Og, ja, Russlands overreaksjon i Georgia var uakseptabel, men akk så forutsigelig. Men Russland er tross alt en realitet, som har blitt nærmest systematisk oversett, særlig fra Washington, i mange år. Og det er kanskje ikke vanskeligere enn dette. At det er på tide å behandle Russland som en realitet. For det er påfallende ofte de som blir oversett som blir verstinger i skolegården.