Øyet som ikke ser

Kan man venne seg til alt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På Det hebraiske Universitetet i Jerusalem, hadde jeg en professor som hadde følgende teori om konflikten i området: -  Den får ture fram fordi vi oppfører oss som om dette er normalt. Vi mener at det er en seier å fortsette livet som før, selv om grusomme ting skjer gang på gang. En selvmordsbombe rammer kafeen i nabolaget vårt -  og vi tenker at det beste vi kan gjøre er å rydde opp så fort som mulig, samle opp blod og menneskerester, og bestille en ny kaffe. Mennesker dør til høyre og venstre, men jeg fortsetter framover som om ingenting er skjedd. Slik vil vi vise at det ikke er terroristene som vinner. Mens det vi egentlig burde ha gjort var å bli helt hysteriske. Skrike ut, demonstrere, forlange en forandring. Da ville kanskje noe ha skjedd.

Yasmine, ei jente jeg intervjuet i samme by, sa en gang følgende: -  Jeg så gjerdet første gang for ei uke siden. Det var første gang jeg så det med egne øyne. Det er poenget -  jeg tenker rett og slett ikke på det. Med mindre noen spør. Da prøver jeg å ta det ut fra denne settingen og plassere det et annet sted i verden. Og da kan jeg si at det ikke er humant. Men hun sa det ikke. Hun lot heller være å dra til de stedene hvor muren var synlig, og unngikk dermed dilemmaet.

Inbal, kjæresten til en venn av meg, tilbød seg å kjøre meg en gang jeg var lost og uten skyss til grenseovergangen til Betlehem. -  Men du må si meg hvor jeg skal kjøre, sa hun. For hun visste ikke hvor byen lå. Hvordan man kom dit. Selv om den var ti minutter unna, selv om det finnes ei gate i Jerusalem som heter Betlehem road og fører nettopp dit, og hun har bodd et par kilometer unna hele sitt liv.

På tross av dette. På tross av at jeg har lært at man er helt avhengig av et slags kikkertsyn på tilværelsen for å leve et normalt liv i Israel, så lot jeg meg overraske. Kanskje fordi det er noen år siden jeg bodde der, og har vennet meg til det norske virkelighetssynet igjen. Men da jeg ringte min venn Asaf tidligere i uka, for å høre hvordan han hadde det midt oppe i bomberegn, invasjon og spetakkel, sa han: -  Du vet, vi bruker alltid å dra på ei fin strand som ligger litt nord for Tel Aviv. Men dit kan vi jo ikke dra nå. Og ikke kan vi dra sørover heller, for de holder jo på der også. Så det er liksom bare et par meter strand igjen, midt på, som vi kan bruke.Det kalles visst overlevelse.