P4 gikk fem på

Statsråden gikk ikke imot embetsverket, og P4-sjefen økte sitt troverdighetsproblem. Jo mer Rune Brynhildsen sier, jo riktigere virker statsrådens avgjørelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

P4-SJEF Rune Brynhildsen fikk enda et troverdighetsproblem da Kulturdepartementet friga deler av sine interne arbeidsdokumenter i saken om det riksdekkende, kommersielle radiomonopolet som kalles P4-konsesjonen. En sentral påstand i Brynhildsens verbale teppebombing etter kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands avgjørelse om ikke å fornye konsesjonen til Brynhildsens selskap, har vært at statsråden handlet i strid med rådet fra sitt departement. Det var ikke riktig. Men på denne feilaktige påstanden bygde Brynhildsen antydninger om at statsråden fra Kristelig Folkeparti handlet som hun gjorde fordi den kristelige avisa Vårt Land er med på eiersida i Kanal 4.

DET ER SYND for de ansatte i P4 at de har en ledelse som bommer så kapitalt i det offentlige rom, både før og etter at avgjørelsen falt. De største tabbene ble begått på forhånd, ettersom Brynhildsen og hans rådgivere mente og argumenterte for at statsråden ikke hadde noe valg, men var forpliktet til å fornye siden dette i henhold til konsesjonen fra 1993 er det «normale». Da ville fjorårets utlysing være å holde alle andre søkere enn P4 for narr.

Men de synligste tabbene har Brynhildsen begått etter at tapet var et faktum. Hans agering i offentligheten fikk Dagens Næringsliv til å lage hovedoppslag av PR-guruenes vurdering av Brynhildsen som «dårlig taper».

Nå hevder P4-sjefen at han ikke har tapt krigen, bare et slag. Han klager til Kongen i statsråd og minst to ganger til ESA, og vil kreve milliardkompensasjon gjennom rettsapparatet. Dette er klageveier som står åpne for ham og hans selskap, men kan knapt kalles en framtidsrettet strategi for medieselskapet P4. Jeg har en mistanke om at mer kaldt tenkende hoder både på eiersida og ellers i P4 for lengst er i gang med å utarbeide mer konstruktive planer for P4s framtid.

HITTIL har Brynhildsen bare fnyst av muligheten for å søke den digitale P5-konsesjonen. Det virker ikke sannsynlig at en søknad fra P4 vil mangle i bunken når fristen går ut for P5-konsesjonen. Kravene til allmennkringkasting som gjorde at Kanal 4 vant over Brynhildsens kanal, vil ikke være så strenge til et P5 som i starten vil ha et lavere lytterpotensial enn dagens P4. Konsesjonsavgiften vil også være mindre enn halvparten av de 160 millionene som Kanal 4 må ut med for å få overta etter P4. Det paradoksale kan skje at konsesjonsavgiften til den «smale» allmennkringkasteren vil være dobbelt så høy som til den kommersielle, digitale kanalen.

DET ER IKKE vanskelig å føle sympati med de 100 ansatte i P4. Men sympatien skyldes ikke bare at de mistet konsesjonen; den skyldes også at de må slite med en ledelse som synes ute av stand til å fatte de historiske årsakene til at det er Kulturdepartementet og ikke Næringsdepartementet som forvalter den knappe naturressursen radiofrekvenser er. Etter at P4 tapte konsesjonen, har det vært skrevet mye om hvor mange hundre millioner P4-eierne har karet til seg og sine i løpet av de ni åra de har hatt dette radiomonopolet til låns, og hvor lite som er ført tilbake til bedriften i form av journalistiske ambisjoner for kanalen. Det sier kanskje en del at den journalistiske ytringen som trolig blir stående etter ti års radiodrift er Silje Stangs utbrudd om at «måtte hun brenne i helvete» da statsråd Valgerd Svarstad Haugland offentliggjorde sin avgjørelse.

MEDIEPROFESSOR Helge Rønning mener at et uavhengig organ i framtida bør avgjøre slike konsesjonssaker, siden statsråden også er generalforsamling i NRK. Nå blir det neppe mange slike saker i framtida. Den digitale utviklingen gjør plass for alle som tør og vil i løpet av tiåret fram til neste konsesjonsrunde i 2014. Men viktigere er det at kringkasting i Norge har vært kulturpolitikk helt siden starten. Den har også vært vellykket i den forstand at aktørene i den norske eteren er blitt målt etter kvalitet, også fra Stortingets talerstol, og noen ganger til det absurde. Men kringkastingen har stått sentralt i byggingen av nasjonens identitet. Selv rent kommersielle aktører som slipper til seint i denne historien, bør kjenne den bedre enn det P4-ledelsen i det siste har demonstrert.