På ære og samvittighet

Juryordningen er en sentral brikke i demokratiseringen av landet vårt. I dag vil sterke krefter innenfor det juridiske laug avskaffe den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Advokatene Cato Schiøtz og Harald Stabell overlot skyldspørsmålet i Orderud-saken til en folkeforsamling de ikke hadde tiltro til, i alle fall prinsipielt. Andre, som førsteamanuensis Stein Slettan, sammenlikner juryen med å sette amatørkirurger til å operere på sykehus.

DET ER INTET NYTT at jurister kjemper mot juryordningen. Det har mange av dem gjort helt siden spørsmålet ble reist rundt 1850, da de unge juristene Emil Aubert og Munch Ræder fikk 3000 spesidaler for å studere juryordningen i England, USA, Canada og Frankrike. De kom begeistret hjem, og deres rapport dannet grunnlag for en av de heftigste strider under kampen mellom demokrati og embetsstyre i siste halvdel av 1800-tallet. Også da var juristholdningen at de ikke hadde noen tiltro til andres vurderinger. Juss var et fag, og å dømme medborgere skulle bygge på juridisk faglighet, ikke på folkelig skjønn.

NÅR MOTSTANDEN MOT jury dukker opp nå, 110 år etter at den ble innført, er det grunn til å spørre om det henger sammen med tidas ånd, da faglighet igjen på mange områder ser ut til å trenge vekk lekmannsskjønnet. I økonomien er det jo tendens til å binde politikken, enten ved at mer og mer av økonomien overlates markedet, eller ved at sentralbanken overtar vurderinger som tidligere var overlatt regjering og Storting. Kampen om kjønnskvotering til aksjeselskapers styrer speiler også motsetningen mellom faglighet og allmennvurderinger i det økonomiske livet.

PÅ DEN ANNEN side er det sterke tendenser til ufagliggjøring av beslutningsprosesser som selv under det sosialdemokratiske systemet var underlagt ekspertise. Det gjelder f.eks. byplanlegging, der det faglige innslaget er blitt fortrengt av populisme og demokrati. Det er ingen byplansjef lenger i Oslo, og prosessene er både omfattende, langsomme og preget av en sterkt svekket arkitektkunstnerisk vilje. Til og med legestanden utfordres i sin faglighet av alternative behandlingsformer og av pasientene selv som ikke lenger finner seg i hva som helst fra de arrogante menn i de hvite frakker. Ingeniørene møter alternative synspunkter fra miljøaktivister, men også fra folk flest. Veien får ikke lenger gå hvorhen veisjefen vil. I skolen er det rett nok en viss tendens til å gå tilbake til de grunnleggende fagene, men i universitets- og høgskolesystemet er det en motsatt tendens.

MEDIESAMFUNNET representerer en ny dimensjon i all debatt om faglighet. Det samme gjør det generelle utdanningsnivået i samfunnet. Da juryen ble innført, var det bare en ytterst liten elite som fikk utdanning på gymnasnivå. I dag omfatter den videregående skolen alle. En halvpart av alle årskull får høyere utdanning etter videregående. Dessuten er mange av de nye fagene diffuse i sin faglighet. Samfunnsfagene er vel så mye allmenndannende som fagutdannende, i motsetning til jussen, medisinen, teologien og ingeniørvitenskapene.

DENNE SAMFUNNSUTVIKLINGEN tilsier at juryen bør stå sterkere i vårt rettssystem i dag enn for hundre år siden. Ingen føler at de trenger å stå med lua i hånda overfor noe fag lenger. Forutsetningene for en tilbakegang til mer juridisk faglighet i avgjørelsen av skyldspørsmålet, er i virkeligheten radikalt svekket. Å avskaffe juryen er i ordets sanne mening reaksjonært, ja, meningsløst. Profesjonskunnskap er nok nødvendig for å gjennomføre en operasjon, slik Stein Slettan sier, men det er folk flest som kan fortelle legene hvor de etiske grensene for deres virksomhet går. Slik må det være med bevisvurderingen også. Så får juristene se i sine bøker for å finne ut straffens lengde.

SÅ SIER ADVOKAT SCHIØTZ og andre at bevisene er blitt så mye mer kompliserte, og at meddomsrett sikrer bevisvurderingen. Men egentlig er dette en utfordring til dommernes og advokatenes pedagogiske evner. Det må kunne gå an å legge fram bevis på en slik måte at normalt oppvakte mennesker forstår dem. Juss er jo et common sense-fag som nettopp skal nærme seg folk flest. Men det er ikke lett å tro at jurister kjenner det moderne samfunnet så mye bedre enn vanlige mennesker. Andre kritikere av juryen framholder det meningsløse i at juryen ikke begrunner sin beslutning. Men hvorfor skulle den det? Da ville det virkelig blitt strid om avgjørelsen, med svekket legitimitet for hele rettsvesenet som følge.

VI HAR I VINTER kunnet studere to juryer i store kriminalsaker, Baneheia og Orderud. De har bestått av velutdannede representanter for den middelklassen storparten av det norske folk tilhører i dag. Mange av dem har sittet i jury før, ja, de er profesjonelle innenfor sitt amatørskap. De lar seg så visst ikke manipulere. De er ingen fare for rettssikkerheten. Samfunnsutviklingen er slik at vi trenger å hegne om de demokratiske institusjonene vi har. Eller er det slik å forstå at jurymotstandere vil avskaffe Stortinget også? Det klages jo ustanselig over hvor lite det holder mål i forhold til all faglighet som omgir det.