På arkitekturtur

Kunst- og arkitekturturistene må merke av en ny destinasjon på kartet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

1. DESEMBER åpnet – for første gang på flere tiår – et nybygd kunstmuseum i toppklassen på Manhattan. New Museum, som begynte som et radikalt samtidsalternativ til de mer konservative store New York-museene i 1977, har fått et spektakulært nytt hjem bestående av seks lysskimrende bokser stablet ujevnt oppå hverandre. Prosjektet føyer seg inn i en lang rekke både påkostede museumstilbygg og helt nye kunstmuseer – i USA så vel som i andre deler av verden. Etter Frank Gehrys suksess med Guggenheim i Bilbao (1997) og Herzog og de Meuron med Tate Modern i London (2000), har tanken om det arkitektonisk oppsiktsvekkende museet som pådriver for økonomisk utvikling blitt en dominerende idé i kulturindustrien. Parallelt har det utviklet seg en liten elite «merkevarearkitekter» som er vilt ettertraktet blant utbyggere med drømmer om et «signaturbygg».

FENOMENET HAR imidlertid også møtt kritikk: De siste åra har arkitekturakademikere spådd «starchitectens» død. I tråd med New Museums radikale røtter ville da også ledelsen hyre inn en yngre arkitekt heller enn å bruke et aldrende merkenavn som Gehry. Det hyllede museet – arkitekturforsker Mari Lending kalte det nylig «et samtidig praktverk» i Morgenbladet – er derfor signert arkitektkontoret SANAA, som skjuler signaturene Kazuyo Sejima og Ryue Nishizawa.

Åra siden de fikk oppdraget har imidlertid bidratt til at også japanerne er i ferd med å bli stjerner mer enn utfordrere. På samme måte er museets tomt, en gammel parkeringsplass i det beryktede Bowery – i tidligere tiår mest kjent for sine alkoholikere og uteliggere – fem år etter offentliggjøringen ikke lenger like billedstormersk: Parallelt med byggingen av New Museum og de stadig mer astronomiske leieprisene i kunststrøket Chelsea, har Lower East Side-gatene blitt et nytt kjerneområde både for gallerier og alskens luksusbutikker – i tråd med det instrumentelle synet på den antatt uimotståelige kombinasjonen av kunst og spektakulær arkitektur.

DEN NYE museumsarkitekturen, som har gjort bygningene til vel så viktige attraksjoner som innholdet, har også bidratt til å skape en ny type kunst- og arkitekturturisme. Etter modell av Bilbao satser slitne byer verden rundt på at kultur og arkitektur kan skaffe dem ny vitalitet og mange gjester. Kunstlivet har i stadig økende grad blitt internasjonalt, og ledes i dag an av en liten gruppe kuratorer og samlere som kontinuerlig flyr mellom messer og biennaler verden rundt. I 2007 falt fire av de viktigste europeiske kunstbegivenhetene, deriblant Documenta og Venezia-biennalen, på samme år. Samarbeidet «The Grand Tour» ble derfor inngått.

ETTER MODELL av tidligere århundrers omfattende dannelsesreiser, skulle «The Grand Tour» lede også vanlige interesserte inn på kunstruten Venezia- Basel-Kassel-Münster. Oslo har så langt hatt få arkitekturtrekkplastre – Erich Mendelsohn og Eero Saarinen er blant de ytterst få «store» arkitektnavnene som er representert. Men Gyldendal var tidlig ute med å innse betydelige arkitektnavns verdi da forlaget midt i 1990-åra engasjerte Sverre Fehn til å tegne nytt hus, og Astrup Fearnley Museet venter på Renzo Piano-stjernetegnet Tjuvholmen-bygg. Også den nye operaen signert Snøhetta – et navn som klinger av internasjonal «starchitect»-status på tross av kontorets bevisst kollektive tenkning – vil gjøre Oslo til et mer ettertraktet reisemål blant de nye arkitekturturistene.