Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

På barberbladet

Justisministeren er en velmenende mann, men i denne regjeringen har han ikke klart å holde fast ved sine politiske ryggmargsreflekser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Justisminister

Odd Einar Dørum sammenlikner sin oppgave, i debatt med høyesterettsadvokat Frode Sulland, med å balansere på et barberblad. Han skal bekjempe terrorisme og organisert kriminalitet samtidig som han bevarer rettsstaten. Noen ganger bytter justisministeren «barberblad» med «knivegg», men holder fast ved at det handler om å balansere på noe skarpt. Rettssikkerhetsutvalget i Den Norske Advokatforening mener at han lykkes dårlig. Dørums forsvar er at han ikke har «overført noe myndighet fra domstolen til politiet». Han bruker dette som definisjon på at rettsstaten holdes intakt, også på hans vakt. Utstrakt overvåking av mange flere borgere er ifølge Dørum ikke noe skritt nærmere politistaten, så lenge overvåkingen er godkjent av en domstol.

Men vi må gå ut fra

at også Dørum ser at overvåkingen i samfunnet øker når det blir flere overvåkingssaker. Formodentlig vil justisministeren måtte innrømme at selv norske domstoler ikke er ufeilbarlige, slik at når de behandler flere saker, vil antallet gale beslutninger øke. Gale beslutninger i denne sammenhengen betyr flere tilfeller av lovstridig overvåking, og svært mange flere saker der omstridt overvåking i lovens grenseland finner sted.

For ikke å nevne at det i et system der avlytting og andre utvidete etterforskningsmetoder ikke lenger er unntaket, men det normale, vil selv en domstols kontroll med hver enkelt sak bli svekket. Det blir en rutineekspedisjon, ikke en individuell, forsvarlig behandling.

De totalitære systemene på høyre- og venstresida i vår nære fortid holdt seg også med domstoler som avsa kjennelser og felte dommer etter makthavernes lover. De ble ikke rettsstater av den grunn.

Den tidligere liberale

politikeren Odd Einar Dørum synes å ha mistet av syne at rettsstaten ikke alene defineres av det formelle regelverk som til enhver tid gjelder, men av de realitetene som finnes innenfor regelverkets virkeområde. Uberettiget avlytting, provokasjon, ransaking eller hva det måtte være, er et overgrep selv om politiet har sendt saken via en domstol og fått en dommers stempel. En slik ekspedisjonssak blir ikke prøvd med argumenter for og imot framsatt av de berørte parter, slik vi er vant til å tenke på domstoler. Det justisministeren viser til i sitt forsvar, er bare at en dommer ser gjennom sakspapirene og oppfyller lovens krav til at en annen instans enn politiet selv skal ha sett på saken. For øvrig foregår det hele, av hensyn til den pågående etterforskning, i største hemmelighet og helt skjult for den som blir avlyttet eller overvåket.

Det er synd

at det er nødvendig å understreke slike elementære sammenhenger, men justisministeren er så fiksert på sin erklærte kamp mot terror og organisert kriminalitet at han underslår konsekvensene av de tiltakene han foreslår. Slik melder justisministeren seg på i en solid norsk tradisjon. Det liberale som standpunkt har aldri hatt noe solid fotfeste i Norge. Rettssikkerhet og ytringsfrihet er ofte blitt salderingsposter, enten regjeringene er sprunget ut av venstre- eller høyresida. Det var Einar Gerhardsens regjering som fremmet beredskapslovene på femtitallet under den kalde krigen, og under den hysteriske femtekolonnefrykten vi i dag kaller mccarthyismen. Det politiske klimaet fikk både den sivile og den militære overvåkingen til å sette i gang mange tusen ulovlige og uberettigete overvåkingssaker.

Justisminister Dørum bidrar til et liknende hysteri når han kaster sitt departement ut i døgnkontinuerlig skiftarbeid for å lage en lovtekst i løpet av ei helg på grunnlag av en enkeltsak med høy medieprofil. Og når han opptrer som en miniutgave av den kristenfundamentalistiske justisministeren til president George Bush, John Ashcroft. Ashcroft har gjennomført historiens mest omfattende angrep på de borgerlige frihetene i grunnlovsdokumentet Bill of Rights. Dørum forsøkte seg her hjemme like etter terrorangrepene 11. september 2001, men måtte moderere seg etter hvert.

Justisminister Dørum

er en sympatisk og velmenende mann, men i denne regjeringen har han ikke klart å holde fast ved sine politiske ryggmargsreflekser. I stedet har han latt seg rive med av at den organiserte kriminaliteten øker, og av at Norge står høyere oppe på terroristenes lister over mål enn vi liker. Det er bra at Dørum ser denne utfordringen og tar den. Han formulerer også den riktige målsettingen når han bruker barberbladliknelsen og sier at det handler om å gjøre begge deler, både bevare rettsstaten og bekjempe terrorisme og organisert kriminalitet. Men så svikter han, muligens som følge av en miljøskade i et departement med en politikultur, eller i en høyrevridd regjering som føler presset fra lov-og-orden-lobbyen her på berget og fra den andre sida av den store fjorden. Men de amerikanske erfaringene tyder ikke på at resepten med angiveri satt i system, strengere straffer og utvidete fullmakter til politiet er en god løsning for et liberalt rettssamfunn.

I en artikkel

i Bergens Tidende nylig skriver Einar Førde at «Dei som forvaltar den fysiske makta i eit samfunn, skal ikkje ha det for lett». Justisministeren er både den øverste forvalter av den sivile, fysiske makten i samfunnet, og garantisten for at denne makten ikke blir misbrukt. Til tross for Odd Einar Dørums til dels heftige protester, er konklusjonen hos svært mange av de som følger med på dette området, at han svikter den ene av disse to hovedoppgavene, og altfor lett gir etter for kravet om mer politi med videre fullmakter.