På barrikadene for verden

Hilde Frafjord Johnson er tilbake der hun utkjempet sin hittil tøffeste kamp mot fattigdom: Verdensbankens årsmøte i Washington. I dag møter hun USAs finansminister Paul O'Neill.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- OM JEG HADDE DET slitsomt på FN-konferansen i Johannesburg? Det var tøft nok, men jeg sov om natta. Det gjorde jeg ikke i 1999 da jeg sammen med Nederlands utviklingsminister, Eveline Herfkens, kjempet for at gjeldslette for nesten 40 utviklingsland ikke skulle finansieres gjennom lån i et såkalt IDA-fond. Da ville andre utviklingsland indirekte betale regningen. Det dreide seg om 40 milliarder dollar. Pengene måtte på bordet uten å låne, sier utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson.

FREMDELES ER HUN litt sjokkert over hvor lite norsk presse skrev om det hun mener var et enormt løft for verdens fattigste land, og den største seieren hun har hatt som fattigdomsbekjemper.

- La oss hoppe over alle kompliserte forklaringene om hvor pengene skulle tas fra. Poenget var at vi bestemte oss for å ta opp kampen mot at utviklingslandene skulle ta belastningen. Den engelske finansministeren Gordon Brown sto overfor meg med håret til alle kanter og slipset på tvers og sa: «Nå må dere gi dere.» Ryktene bølget om de to fæle damene, forteller hun.

- Jeg la meg med redsel og med smerter i magen. Tenk om motstanden vår torpederer hele gjeldsletten, tenkte jeg. Hvordan skal jeg forklare det? Men vi fikk gjennomslag for en tekst som sørger for at utviklingsland ikke må lide for gjeldsletten. Denne teksten har vi måttet forsvare siden og skal forsvare videre på årets møte i Verdensbanken. Økonomiske nedgangstider har gjort den finansielle situasjonen i land som har fått gjeldslette tyngre. Mange er ikke bærekraftige. Nå er det ny kamp om hvor man skal ta pengene fra, sier utviklingsministeren.

FOR DET ER UTVIKLING Hilde Frafjord Johnson driver. Ikke bistand. Ikke enkeltprosjekter uten bindestreker til global økonomi og storpolitikk.

- Jeg er ikke i veldedighetsbransjen. Det handler om rettferdighet i en blodig urettferdig verden, og det er først og fremst politikk vi driver med. Skal man løfte et land ut av fattigdom, må vi ha en politisk dialog om politiske og økonomiske reformer. Fattigdomsstrategien lager landet selv. Så velger vi hvor vi vil delta. Det kan for eksempel være innen utdanning. For å få dette til må man ha en dialog med utdanningsministeren. Og utviklingspolitikk innebærer alltid en dialog om finanspolitikk, sier Hilde Frafjord Johnson.

Hun har et internasjonalt nettverk på topplan som få norske politikere kan drømme om. Årsmøtet i Verdensbanken er da også møteplassen hvor nettverk bygges og uformelle samtaler får betydning seinere.

HILDE FRAFJORD JOHNSON ER den mest profilerte utviklingsministeren som har hatt kontorer i Utenriksdepartementet. Bistandsministeren, som det tidligere het, hadde uriasposten i skyggen av den mektige utenriksministeren. Nå er det Hilde som planter trær i Sør-Afrika sammen med Tony Blair, som Ugandas president kaller «min søster», og som får gjenkjennende klapp på skulderen av Kofi Annan.

- Hvordan er arbeidsdelingen i UD for tida?

- Tradisjonelt er det utenriksministeren som skal ta seg av såkalt «man-made»-katastrofer som politisk vanstyre og krig, konflikter og humanitær bistand henger sammen med. Jeg skal blant annet ta meg av såkalt «God-made»-problemer som naturkatastrofer og hjelp til u-land, sier hun og ler hjertelig av parallellene til partiet hennes, Kristelig Folkeparti.

- Det handler først og fremst om samarbeid. Utenriksministeren og jeg er partnere og jobber i samme departement. Det er det samme embetsverket som jobber for oss. Utfordringen er samarbeid, og det er opp til enhver regjering å gjøre det på sin måte. Jan Petersen så at jeg hadde tette bånd og kontakter i Sudan-konflikten, og så at jeg hadde forutsetninger i en jobb som ellers hadde vært hans. Han håndterer slikt realt, sier utviklingsministeren som er en viktig part i fredsforhandlingene i en av Afrikas mest utmattende kriger.

- JEG ELSKER Å GÅ PÅ SKI, sier hun plutselig.

- Det er uvanlig for folk som er oppvokst i Afrika.

Vi har vendt tilbake til FN-konferansen i Johannesburg og Hildes heltemodige kamp for at Verdens Handelsorganisasjon, WTO, ikke skulle overstyre FNs miljø- og utviklingsavtaler. Og som hun sammen med Sveits klarte å hindre med den samme staheten hun brukte i Washington i 1999.

- Teksten var diffus og kunne misbrukes i andre forhandlinger. Det var i det hele tatt et fryktelig dårlig signal. Men jeg trodde aldri miljøvernminister Børge Brende og jeg skulle bli stående så alene, sier ministeren som fikk seg en uforglemmelig overhøvling av en mannlig minister.

- Det var ren hersketeknikk å gi meg ansvaret alene for at hele FN-konferansen kunne bryte sammen. Jeg ble sint. Det hele var utidig. Vi ble bedt om å føye oss inn i rekka slik de fleste andre gjorde i begynnelsen. Vi gjorde ikke det og var irriterende selvstendige, sier hun.

- Det er vel ikke så typisk norsk når det gjelder internasjonal politikk?

- Tja, det er noe ved norsk mentalitet som ikke liker autoriteter. Vi liker ikke å bli fortalt hva vi skal gjøre. Staheten min er det norske i meg, sier statsråden som ble født i Tanzania og snakker flytende swahili.

- Noen mener at FN-konferansen i Johannesburg bare bekrefter status quo?

- Det er riktig at konferansen i Johannesburg ikke svarer på de globale utfordringene. Men det var ikke mulig å lage revolusjon. Vi unngikk et tilbakeslag, sier Hilde Frafjord Johnson.

NÅ SKAL HUN BRUKE STAHETEN i budsjettforhandlingene. For dragkamp blir det, lover hun.

- Vi får se 3. oktober. Jeg er en fighter. Det er ingen tvil om hvor hjertet mitt er, sier hun.

- Du tror virkelig at verden kan bli bedre?

- Ja, det tror jeg.

- Hvordan skal du overbevise politikere på Stortinget og det norske folk om det?

- Jeg jobber mye med å uttrykke meg klarere. Statistikker og struktursnakk tenner ikke hjertene, sier utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson.

TURBOFART: Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har rundt 200 reisedager i året. - Jeg trener tre- fire ganger i uka. Løper og driver styrketrening. Man må ha god kondis for å være på det politiske nivået der jeg ønsker å være. Og jeg trives med høyt tempo, sier hun.