På de utstøttes side

Med magasinet =Oslo har Vibeke Omberg (30) gitt tiggere, hjemløse og narkomane en jobb.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stem her!

-  Vi ser flere og flere i bybildet som er desperate etter penger, mennesker som setter seg ned og bøyer hodet. Jeg ønsker å gi folk en mulighet til å få reist seg opp og vist seg fram, sier Vibeke Omberg i redaksjonslokalene på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata i Oslo sentrum.

-  Motivet mitt var å kunne tilby folk en jobb. Å gi folk sjansen til å kunne tilnærme seg storsamfunnet på en annen måte, sier hun og tenner en røyk til.Hun er grafisk designer. For to-tre år siden fikk hun en idé som hun ikke klarte å slippe.

=Oslo er en liten humanistisk revolusjon. Magasinet har gjort hovedstaden til en litt vennligere og mer sosial by. Når et nytt nummer - det er stort, hvitt, med lekker, dempet design - er på gata, er det kø foran selgerne. De fleste av de 300 registrerte selgerne er bostedsløse, tiggere og narkomane. Eller bare fattige. De kjøper bladet for 20 kroner og selger det for 40. Fortjenesten er lønna.

Nytt liv

-  Vibeke, ja, det er arbeidsgiveren min det, sier Tore Hammer (36) på Egertorget. Seks dager i uka jobber han som bladselger, i snitt 35 magasiner per dag forsvinner fra posen hans. Hva betyr det?

-  Forskjellen er at jeg har fine dager seks dager i uka. Det er sosialt og trivelig. Jeg kommer i snakk med folk som ellers aldri ville ha snakket med meg. Jeg har en jobb å gå til hver dag. Nå ser jeg fram til hver eneste dag, sier Tore Hammer som er alkoholiker.

Når man snakker med selgere om =Oslo bruker de ord som «mening», «verdighet» og «respekt». For første gang på lenge, føler de seg nyttige og inkludert i fellesskapet.

 SKYTSENGEL: Mange av selgerne omtaler Vibeke Omberg (30) som en reddende engel og en god samaritan. =Oslo, annerledes-magasinet med lekker design, er en oslosuksess med mening. Foto: Ole C.H. Thomassen
SKYTSENGEL: Mange av selgerne omtaler Vibeke Omberg (30) som en reddende engel og en god samaritan. =Oslo, annerledes-magasinet med lekker design, er en oslosuksess med mening. Foto: Ole C.H. Thomassen Vis mer

-  Før lansering var det veldig travelt. Utpå kvelden på lanseringsdagen dro jeg alene hjem og så et innslag på tv. Det var kø foran en selger. Han sa, litt forbauset: «Her er det noen som vil ha noe av meg». Da begynte jeg nesten å grine, sier Vibeke Omberg.

Lekker sak

=Oslo skal ikke være kjendisfokusert, ikke sosialpornografisk, ikke inneholde reklame og ikke ha religiøs eller partipolitisk tilknytning.

-  Det skal være et pustehull og et talerør, sier hun.

-  Hvorfor har du laget bladet så lekkert?

-  Det visuelle var veldig viktig. Det skulle ikke være glossy, men fint. Kvaliteten gir en viktig signaleffekt. Når folk vi ha bladet, blir det ikke bare veldedighet. Og det forsvinner ikke rett i søppelbøtta.

Det handler om å bygge opp en profil, en merkevare. At selgerne er stolte er viktig. Det blir som alle salgsjobber, det er ikke moro hvis produktet er noe billig skit. I desember har hun mottatt Kirkens Bymisjons Brosteinspris og Amnesty-pris. Men dama har ingen planer om å bli rikssynser. Hun er oppvokst på Veitvet i Oslo, utdannet grafisk designer og har hatt mange strøjobber.

-  En periode jobbet jeg på hospits. Det fikk meg til å tenke.

Psykisk terror

-  Hvordan tror du oslofolk ser på stoffmisbrukerne i byen?

-  De blir sett på som en helt egen rase nærmest. Noen blir iblant møtt med litt varme. Men de er helt nederst på samfunnsstigen og er ikke verdt noen ting. Mange føler at de bare er til belastning og tør ikke stille krav, sier hun.

Å tråkke rundt på osloasfalten, på jakt etter dop og penger, er et forferdelig stess. De fleste går også rundt og venter hele tida.

-  De får ikke svar på søknadene sine. De venter på behandlingsplasser de ikke godkjennes for. Det er psykisk terror.

Hun sier at mange også føler seg diskriminert på sosialkontoret.

-  Mange blir ikke trodd, de blir stemplet. Hele tida stilles krav og ultimatum: «Hvis ikke du gjør sånn og sånn, kan du se langt etter behandlingsplass». Men er det ikke nettopp på sosialkontoret man bør bli møtt med varme og forståelse?Narkomane får hele tida høre, direkte og indirekte: «Det er din egen feil».

-  Mange skjønner ikke at når man først er inne i det, så er man syk.

Hvem dør?

Hun sammenlikner syke narkomane med mennesker som nettopp har vært i en bilulykke.

-  Men bilulykker er noe helt akutt, argumenterer Dagbladets reporter.

Vibeke Omberg svarer med en sann historie: Han har store hull i armer og bein etter bomskudd. Han er hjemløs og har ikke tilgang til sprøyterommet. Siden i fjor jul har han søkt om metadon, men får ikke svar. Han vet ikke engang om sosialkontoret har sendt søknaden videre. Han kan dø i morgen. Eller miste beinet.

-  Mannen er i en alvorlig livkrise. Det er akutt. Kanskje mister de noen av selgerne i vinter. Ei jente på 23 år som nettopp var innom i redaksjonen sa at hun trodde hun ikke kom til å greie det.

Ikke A4

-  Alle misbrukere er forskjellige, selvfølgelig. Men et fellestrekk er at mange er utypiske. De er ikke A4-mennesker. De er mennesker som bryter.Hun er opptatt av sammenhengen mellom ADHD og narkomani.

-  Begge grupper er ofte veldig energisterke mennesker som har vanskeligheter med å fungere under de streite normene i dagens samfunn. Kanskje var det disse som i andre tider, i steinalderen for eksempel, kastet lengst og drepte de største mammutene?

-  Kunne du ha blitt stoffmisbruker?

-  Ja, det kunne helt klart ha skjedd. Jeg har opplevd mye motstand. Man havner inn i ting der man ikke får være seg selv, det er mange stengsler. Ofte gir vi etter for presset om å komme inn i jobber som er såkalt respektable og velger retninger i livet som strider mot oss selv. Hun har noen egne kunstprosjekter på gang. Dessuten prøver hun og medarbeiderne å opprette et kreativt senter for selgerne. Men Vibeke Omberg vrir på seg av ordet «idealist».

-  Jeg prøver ikke å frelse verden.