På den brede vei

WASHINGTON (Dagbladet): Så har Amerika fått sin første offentlig utro, sittende president. Avsløringene av sidesprangene til Clintons forgjengere er først kommet etter at de var gått av eller lagt i graven. Journalistveteranen Hugh Sidey sier at han visste om John F. Kennedy og damene, men «det virket ikke inn på jobben han gjorde som president». Så mediene lot presidenten bokstavelig talt ligge i fred.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bill Clinton er tatt på fersken med to år igjen av sin andre presidentperiode. Hele USA og halve verden forsøker å finne ut alt om hva som er skjedd mellom ham og den unge Monica. «Selv presidenter har privatliv,» sa Bill Clinton da han i hvert fall fortalte halve sannheten etter å ha strittet imot i sju måneder.

Det er nå et stort spørsmål om det i dag er mulig å ha et skjermet privat liv som president dersom det avviker mye fra den smale sti, der det for øvrig ikke akkurat er trengsel i dagens amerikanske samfunn. Den amerikanske presidenten var tidligere en litt opphøyet figur, beskyttet av embetets makt og verdighet. Det brystvernet som faktisk ga presidentene pusterom, er slitt ned og vekk av utviklingen som for lengst har gjort presidenten til landets førstekjendis.

  • Kjendisdyrkelsen er ett av Amerikas originale, men kanskje mer tvilsomme bidrag til verdenskulturen. Den oppsto som et PR-verktøy ved lanseringen av Hollywoods filmer. Stjernene ble bygd opp for å trekke folk inn i kinomørket, og stjernenes liv ble gjort til nyhetsstoff. Slik ble kjærestebytter, ekteskapskrangler, utroskap, skilsmisser og restaurantskandaler aktivt brukt for å holde interessen oppe omkring stjernene, og for å selge bladene som brakte dette stoffet. Nå er dette akseptert nyhetsstoff og faste innslag i alle aviser og nyhetssendinger. Skuespillere, musikere, politikere, industriledere, storforbrytere, statsadvokater og idrettsfolk er alle gjenstand for en omtale som er blitt stadig mer intim og invaderende.
  • Samtidig er omtalen og framvisningen av sex i ulike varianter blitt stadig mer konkret og grafisk i filmer, romaner, aviser og kulørte blader. Parallelt med denne utviklingen er den amerikanske presidenten gått fra å være best kjent som landets øverstkommanderende til å bli landets førstekjendis. Nå har spesialanklager Kenneth Starr tvunget den første sittende president til offentlig å innrømme et sidesprang. Bill Clinton angrer sin dumhet, men skummer også over at hans privatliv er blitt krenket. Det var muligens uunngåelig.
  • Verken selve handlingen eller avsløringen finner sted løsrevet fra utviklingen ellers i samfunnet. Men der ligger trolig også Bill Clintons største sjanse til å komme gjennom krisen. Hans velgere opplever ikke at han har gjort seg skyldig i en kriminell handling. Han har mest av alt oppført seg slik vi alle har lært at kjendiser gjør. De tar for seg, enten de er rockestjerner, filmskuespillere eller suksessforfattere.
  • Mandagskveldens innrømmelse fra presidenten rokket ikke ved oppfatningen av jobben han gjør som president. Den ligger foreløpig fast godt over 60 prosent i målingene. Men oppfatningen av Bill Clinton som person stupte med 20 prosentpoeng. Kanskje fordi han ventet så lenge med å innrømme at han var tatt med buksene nede, mer enn selve handlingen? Det får tida og nye målinger avklare.
  • President Bill Clinton var den angrende synder og fortapte sønn da han innrømmet at han hadde forledet sin kone, sine statsråder, medarbeidere og resten av det amerikanske folk. Men han gjorde det også klart at han langt fra legger seg flat for det han kalte «graving i privatlivet» fra spesialetterforsker Kenneth Starr.
  • Angret han nok? Eller var det for lite og kanskje for seint, slik avisa The New York Times kommenterer på lederplass? Der ble Bill Clinton beskrevet som en leder som neppe vil bli savnet når han forlater Washington.

Presidentens egen generasjon har dessuten selv helt klart foretrukket den brede vei framfor den smale sti, og vil hevde at de likevel er gode lærere, snekkere, direktører, journalister og kontorsjefer.

Det spørs. Mye tyder på at seminargenerasjonen, som er den som deltar ved valgene, ikke ser lyst på at nymoralister får enda sterkere fotfeste i nasjonen.