På dypt vann

Utenfor EU skulle vi bli best i verden. Men norsk fiskeriforvaltning gikk likevel på grunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TROMSØ (Dagbladet): Riksrevisjonen har undersøkt om norsk fiskeriforvaltning er i tråd med Stortingets fromme forutsetninger. Svaret er nei. Forvaltningen ledsages ikke lenger av et ønske om fisk som levevei for folk på Smøla, Steigen og Senja. Riksrevisjonen beskriver ei næring på dypt vann - både økologisk og økonomisk - og knuser forestillingen om fiskeristormakten Norge som verdensmestere i forvaltning av torsk og andre kommersielle arter. Vi husker ennå den selvgode historien vi fikk servert under EU-kampen i 1994: Bare vi holdt glupske spanjoler unna våre farvann, kunne vi fortsette med vår fullkomne modell oppe i Barentshavet, sammen med russerne. Det var jo utlendingene som drev med overfiske og kortsiktig jakt på fortjeneste, ikke vi. I dag er det grunnlag for å spørre om norsk fiskeriforvaltning er ute av styring, slik at motsetningene i Fiskeri-Norge stikker dypere enn noensinne. Kanskje fiskarhøvdingen Edgar Ingebrigtsen i Finnmark likevel var inne på noe da han i et muntert øyeblikk påsto at «norsk fiskeripolitikk er planlagt i fylla og vedtatt i bakrus».

SELV THORBJØRN JAGLAND

har motvillig måttet erkjenne at EUs felles fiskeripolitikk ikke er noen lærebok i føre-var-prinsippet. Men Riksrevisjonen dokumenterer at vårt eget land deler skjebne med den beryktede EU-forvaltningen: I Norge blir kvoter systematisk fastsatt langt over forskernes anbefalinger, de mest fiskeriavhengige regionene tappes for fiskerettigheter. Kvoter er et investeringsobjekt og omsettes for eventyrlige summer, og vi har for mange store fiskebåter i forhold til hvor mye fisk som finnes i havet. Og viktigst av alt: Akkurat som på EUs felles hav har alle forsøk på å redusere denne overkapasiteten gått på dunken.

OGSÅ PÅ

et annet punkt har Norge lært av EU: å fjerne de som driver småskalafiske med lave kostnader. Garnfiskeren på Vega leverer fersk fisk av ypperlig kvalitet til sitt lokale fiskemottak, men blant eliten i Fiskeri-Norge anses han eller hun som tilbakestående. Eierne av små kystfiskefartøy på under ti meter får derfor en god slump penger fra staten for å hogge opp båtene og gå på land for godt og bidra til å berge ressursene. Samtidig går den norske fiskeflåtens samlede fangstevne rett i været. Riksrevisjonen påviser for eksempel at den tekniske fangstkapasiteten i havfiskeflåten har gått opp med hele 72 prosent siden 1988. Vi har fått fangstmaskiner med imponerende motorkraft og redskaper, problemet er at det blir ikke mer fisk i havet selv om båtene blir større og dyrere. Derfor samles norske fiskerettigheter nå på stadig færre hender. Slik får næringa et skinn av «lønnsomhet», en utvikling fjorårets Makt- og demokratiutredning pekte på: «Et mangfold av norske kystfiskere med nedskrevne båter og lave kostnader stenges ute fra fisket selv om de belaster ressursene mindre, mens lønnsomheten i et kapitalkrevende storfiske hviler på eksklusiv adgang til ressurser som i utgangspunktet var åpent tilgjengelig.»

DET KAN

være måten det fiskes på som er problemet, ikke antall fiskere. Det er en bitter lærdom befolkningen ved flere av verdens mest fiskerike hav har fått erfare. Canada har i dag blant verdens strengeste forvaltningsregimer, noe som er til liten nytte når fisken er borte. Torsken utenfor Newfoundland forsvant i 1992 og kom aldri tilbake.

Nordsjøen er så å si tømt for fisk, men i Norge har vi fremdeles milliardverdiene som torsken i Barentshavet utgjør. Denne seinvinteren har store mengder gyteklar torsk svømt mot Finnmark og Lofoten. Men hvor lenge varer eventyret? Det vi med sikkerhet kan si, er at forskerne advarer mot et for høyt fiskepress i Barentshavet, mens Norges Fiskarlag ber forskerne ryke og reise med tallene sine. Slik fiskebåtredere alltid har gjort, i trygg forvissning om at de sitter i rorhuset sammen med Fiskeridepartementet når kvotepolitikken klekkes ut og fisken fordeles. Ikke i noen annen bransje her til lands har samrøret mellom næringsaktører og beslutningstakere kunnet pågå så uforstyrret.

MENINGSMÅLINGER

viser at EU-motstanden langs kysten er betydelig svekket siden 1994. Det skyldes blant annet at stadig færre mennesker har en eller annen tilknytning til kystfiskeriene, og at knapt nok noen under 30 år har råd til å skaffe seg et verdipapir som viser at de eier fiskekvoten som gir dem en privilegert rett til å dra på havet. En gnagende tvil har sneket seg inn i fiskeværene: Kunne en fiskerikommissær i Brussel ha gjort mer ugagn enn en norsk fiskeriminister i Oslo?