I krigens første dager ble millionbyen Kharkiv, Ukrainas nest største by, omringet av russiske styrker.

Byen ble utsatt for et ubønnhørlig bombardement, og Vladimir Putins krigsmaskin kom stadig nærmere.

Men Kharkiv - og Ukraina - slo tilbake, og presset russerne bakover.

Nå kjemper Ukraina langs fronten i Kharkiv fylke for å beholde kontroll. Taper de, kan resultatet bli katastrofalt.

På fronten: - Barbarer

Publisert

IZIUM, STARYJ SALTIV, KHARKIV / OSLO (Dagbladet): Langs frontlinjen i Kharkiv fylke nordøst i Ukraina, like i nærheten av Izium, møter Dagbladet en mann som bare vil identifiseres som Gonta.

Den ukrainske sommervarmen kan være intens, men Gonta er ikke kledd for ferie. Han er kledd for krig.

Siden juni har det pågått intense kamper med storstilt bruk av fly og artilleri i dette området. Likevel er kontaktlinjen bevart.

De ukrainske styrkene har i ordrett og billedlig forstand gravd seg ned og bitt seg fast i området, som de gjenvant fra Vladimir Putins krigsmaskin i april og mai.

- Vi har ikke noe valg, sier Gonta.

Kritisk punkt

Skulle ukrainske styrker tape dette området til Russland, vil veien igjen være åpen for en større russisk offensiv mot Kharkiv, Ukrainas nest største by.

I krigens første faste var millionbyen nordøst i Ukraina, nær grensa til Russland, i stor fare.

Med lynkrig som taktikk stormet russiske styrker inn i Ukraina fra nord, øst og sør. Kharkiv ble raskt omringet fra tre retninger. Skulle Ukrainas nest største by falle, ville det i beste fall bety et stort prestisjetap for de ukrainske myndighetene.

I verste fall fryktet man at Kharkivs eventuelle fall kunne bli startskuddet på et fullstendig ukrainsk nederlag.

Etter ei uke med intense kamper i og rundt Kharkivs forsteder, virket det bare som et spørsmål om tid før selve byen ville falle. En rekke frivillige bataljoner, forsterket med ordinære militærenheter og politistyrker, snudde imidlertid Kharkivs krigslykke.

Soldatene brukte terrenget mot de russiske styrkene, og med vestlige våpen i hende, klarte de å stå imot Putins - på papiret - overveldende invasjonsstyrker.

Russerne tapte store mengder materiell, og et stort antall styrker i det mislykkede forsøket på å ta byen. De første bildene av døde russiske soldater som ble tatt av vestlige pressefotografer, ble tatt her.

Men selv om de provisoriske ukrainske forsvarsstyrkene klarte å forsvare seg, fortsatte Kharkiv by å være i fare.

KHARKIV: Ukrainske styrker skal ha bombet og jevnet et russisk ammunisjonslager med jorden i Kharkiv-regionen den 26. juli. Video: Kameraone / Dagbladet TV Vis mer

- La landsbyer i grus

På ubønnhørlig vis rettet det russiske militæret fortsatt artilleriild mot Kharkiv, og faren for en ny russisk offensiv mot byen, hadde ikke forsvunnet.

En bataljon fra Kyiv Teroborona, Ukrainas territoriale forsvar, ble sendt til byen for å støtte en motoffensiv. Gonta var en del av denne bataljonen, og sammen med de lokale styrkene, klarte ukrainske styrker å presse de russiske styrkene bakover i april og mai.

- I landsbyene Mala Rohan og Vilkhivka øst for Kharkiv hadde vi stor suksess, sier Gonta.

- Det skyldtes at våre motangrep var godt planlagte og høye i intensitet. Det skadet heller ikke at de russiske kommandørene sendte uerfarne vernepliktige mot oss. Etter to dager med intense kamper, beseiret vi dem, og de ble tvunget til å trekke seg tilbake. De sivile led, for da russerne trakk seg tilbake, la de landsbyene i grus. Vilkhivka og nabolandsbyene er nå aske, legger han til.

Siden da har stillingene vært noenlunde uforandret i Kharkiv, men byen blir daglig bombet av russisk artilleri.

VELLYKKET: Ukrainske spesialstyrker hevder de har ødelagt ei bru mens en russisk kolonne kjørte over den på vei til byen Izium i den sørøstlige Kharkiv-regionen. Oberstløytnant Geir Hågen Karlsen kommenterer angrepet. Reporter: Vegard Krüger Vis mer

Dette er oppgaven

Etter dette ble den frivillige bataljonen fra Kyiv, nå med stridserfaring, sendt til en annen del av fronten: Izium, sørøst for Kharkiv.

I praksis ble de sendt for å gjøre det samme: Presse russerne tilbake og gjenvinne ukrainsk land.

- Men på dette tidspunktet hadde fienden lært. Akkurat nå kjemper vi en posisjonell krig. Vår eneste oppgave er å metodisk påføre fienden størst mulige tap, mens vi forbereder vår motoffensiv. Både styrkene og kommandørene er helt klar over hva det endelige målet er: Å befri hele Ukraina, sier Gonta.

Men styrkene har med tida også fått tilleggsoppgaver. Nå hjelper Gonta og hans bataljon også ukrainske bønder med å høste avlinger.

- Fienden oppfører seg kynisk. Fra avstand minelegger de åkrer, avfyrer raketter mot dem, sender missiler mot kornlagre. Av denne grunnen er deler av bataljon sendt for å beskytte høsterne og for å sikre avlingene. Mange av våre soldater er trente mineryddere, og på et åpent jorde er vi et godt mål for fienden, men vi forstår godt vår oppgave. Vi må sikre Ukraina mat, sier han.

- Mistet fem forrige uke

Hundre kilometer nord for Izium har en annen bataljon fra Kyiv Teroborona en vidt forskjellig oppgave.

I Staryj Saltiv nær elva Siverskyj Donets, øst for Kharkiv, kjemper den ukrainske bataljonen for å presse russerne tilbake over grensa til Russland.

I august frigjorde bataljonen, i samarbeid med en annen brigade, to av Staryj Saltivs nabolandsbyer. Dette ga så ukrainske styrker en mulighet til å hvile og etablere nye forsvarsposisjoner.

Den tette skogen og myrlandskapet som går langs elva Siverskyj Donets gir ukrainske styrker en fordel i forsvarskrigen.

Men selv det å ta seg til Staryj Saltiv i dag, er krevende.

Den eneste veien fra ukrainsk-kontrollert territorium blir kontinuerlig truet av russisk artilleri og russiske droner. Å følge fartsgrensene kan være dødelig.

I full fart mot Staryj Saltiv ser man utallige spor av de intense kampene som utspilte seg i dette området fra mai til august. Ødelagte hus, utbrente biler og stridsvogner.

I selve byen har bataljonen fra Kyiv Teroborona nå etablert et hovedkvarter, bare 400 meter fra de russiske posisjonene over elva.

Kommandøren ved hovedkvarteret, som bare vil identifiseres som «Batko», underviste ved et universitet i Kyiv før krigen. Nå har han og hans soldater blitt okkupasjonsstyrkenes verste mareritt i dette område.

- Vi kom oss til byen i det stille, og det tok et par dager før russerne skjønte at vi var her. De var fullstendig avslappet, og begynte å bade i elva - rett foran vårt hovedkvarter. Jeg kontaktet fallskjermjegerne, og de sendte oss to snikskyttere. Nå ligger tre okkupanter i elva for alltid, og deres lyst til å bade har forsvunnet, sier Batko.

Han vedgår likevel at det ikke bare er enkelt å befinne seg så nær de russiske posisjonene.

- Vi må være årvåkne. Det tar bare 10 til 15 sekunder fra fienden avfyrer en granat, til den kan treffe oss. I forrige uke mistet vi fem soldater. De hørte ikke at granatene ble avfyrt, og befant seg i åpent lende - i gården utenfor et hus, sier Batko.

KHERSON: Videoer i sosiale medier skal vise videoer fra Ukrainas storoffensiv i Kherson, blant annet angrep med tyrkiske Bayraktar TB-2-droner. Video: Telegram / Twitter. Reporter: Vegard Krüger. Vis mer

«Som en atombombe»

Avdelings yngste medlem går under navnet «Archie». Han fylte nylig 19 år, og er egentlig førsteårsstudent ved Kyivs polytekniske universitet. Dagen etter at Russland invaderte Ukraina, meldte han seg til tjeneste og dro frivillig til fronten.

Han er droneoperatør og justerer også, hvis nødvendig, avdelingas artilleriskyts. For sin innsats i strid, er 19-åringen blitt forfremmet, og forteller om episoden:

- Russerne hadde et sjeldent minerydderkjøretøy - en UR 77 Meteorit - som de brukte til å avfyre kraftige raketter mot oss. Vi klarte ikke å komme oss i nærheten av stranda på grunn av den. De 600 kilo tunge sprengladningene kunne ødelegge alt i en kilometers omkrets, så vi holdt oss unna. Jeg begynte å overvåke kjøretøyet med en drone, og etter to uker hadde vi nok informasjon om den. Vi fikk en Howitzer til å ødelegge den, og vi tok den ut på første skuddet. Eksplosjonen var enorm, nesten som en atombombe, sier Archie, og viser fram videoen på et skjermbrett.

- Flere hektar med skog brant opp i eksplosjonen, legger han til.

Mens andre soldater forteller sine historier fra strid mot de russiske okkupasjonsstyrkene, begynner det å smelle kraftig i nærheten av hovedkvarteret i Staryj Saltiv.

Soldatene løper inn i et hus, og legger seg på gulvet - for ikke å bli truffet av gjenstander sjokkbølgen tar med seg gjennom vinduene.

Det rister i bakken, lyden av splinter som flyr i lufta er skrikende.

En av soldatene forteller at granaten må ha truffet om lag 50 meter fra huset, og kommandøren ber alle om å gå ned i kjelleren.

Umiddelbart.

Vitser fordriver alvoret. En lommelykt fordriver mørket. Det samme gjør gløden fra en sigarett, og Archies skjermbrett. Dronen er i lufta for å se hvor ilden kommer fra.

- Dette er helt vanlig. Det skjer minst ti ganger om dagen, sier kommandøren Batko rolig.

- Russerne er for late til å kjempe, så de skyter vilt rundt seg med artilleri. De bryr seg selvfølgelig ikke om de ødelegger byen eller naturen. De er barbarer, legger han til.

«Oppfører seg ondskapsfullt»

Han forteller at situasjonen i området vanskeliggjøres av at det også er soldater fra de såkalte Folkerepublikkene i Donetsk og Luhansk som kjemper med russiske styrker

Disse, forteller Batko, har kjempet siden 2014 og er erfarne. Mange av dem er også ideologisk drevet.

- For dem har krigen blitt meningen med livet. De tror virkelig at de beskytter verden fra et nazistisk Kyiv og at det ukrainske folk må frigjøres og føres inn i den russiske folden, sier han.

Da Batko og hans bataljon gjenvant Staryj Saltivs nabolandsbyer, kjempet de mot soldater fra de såkalte folkerepublikkene.

- De kjempet til siste kule, og nektet å overgi seg. Våre fallskjermjegere hadde ikke noe annet valg enn å ødelegge dem alle, sier Batko.

Han føler likevel ikke synd på soldatene fra de såkalte folkerepublikkene.

- De oppfører seg ondskapsfullt, både på slagmarken og mot sivilbefolkningen. De henretter desertører og de som nekter å følge ordrer, sier Batko.

Etter en time i den mørke kjelleren, kan ikke lenger lyden av eksplosjoner høres. Soldatene går forsiktig ut av kjelleren før de trår ut av huset.

Stillhet. En illevarslende stillhet.

- Vårt folk er laget av stål, og er motivert for å vinne, men vårt største problem er at vi ikke har nok tunge våpen, sier Batko, og tenner seg en sigarett.

Han nikker i retning av en sovjetiskprodusert AK-47 som ligger på et bord.

- Gi oss stridsvogner og tungt artilleri så kommer vi til å rive fienden i filler.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer