Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

På hermelinstoppen

Blir rikingene rikere nå, må de kjøpe havet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJENNER NOEN FØLELSEN?

Den litt tafatte fattig-fetter-i-veikanten-følelsen, mens de andre fyker forbi så oljegrusen spruter? Den forsmedelige kulden i brystet, trass i «sommarns alla doftar», som det heter hos Olle Adolphson - «för här inne är det höst»? Vi er nemlig noen som har levd relativt lenge og relativt lykkelig her i landet, med både oss selv og våre katter, for å holde meg til visesangeren. Inntil vi altså søndag leser i Verden Gang at Rimi-Hagens villa i Holmenkollåsen, «Ørneredet», til mellom 60 og 100 millioner, lider av en beliggenhet for langt fra sjøen og Oslo sentrum. At Bjørn Rune Gjelstens strandeiendom på Bygdøy får trekk for et uspennende hus på den tolv mål store tomta. At arkitekt Niels Torps suverene 1800-talls byvilla ved sjøen mangler dette avgjørene fravær av båttrafikk og innsyn fra vannet som skal til for å havne på selveste førsteplass på meklernes liste over hovedstadens flotteste eiendommer.

ALTSÅ KUNNE RIMI-HAGEN

muligens ha vunnet over Einar Nagell-Erichsens 75 mål store listetopp, «Munkebakken», hvis Holmenkollen hadde ligget på Bygdøy, eller omvendt. Nagell-Erichsen, nylig dømt for innsidehandel i tingretten, som i dag eier Oslo-områdets flotteste privateiendom, ifølge eiendomsmeklerne, sliter likevel tungt i markedet. Et minus skal være at bøgen risikerer å få adgang til strandsonen hans. Verre står det til hos hotellkongen Petter Stordalen som ramler ned på en sjuendeplass på grunn av for liten tomt til sin 650 kvadratmeter store bolig med «ultrastandard», og en plagsom nærhet til «andres hus» på baksiden av villaen, den eneste i landet med glassheis. Nei, det er ikke faktum, at nærheten til såkalt alminnelig folk og fri ferdsel forringer markedsverdien på det eksklusive, som stemmer min sjel til høst. Det er en gryende opplevelse av ikke lenger å være på parti med det som gjelder.

DET ER ET TIÅR,

minst, siden godtfolk lot seg forarge over de dengang nye finanskjendisene, pengeflytterne og ett par snes råtne egg som flashet det splitter nye aksjeutbytte sitt på glorete utesteder med høy sjampanje- og sigarføring. Uttrykket, en padde av en medieklisjé, stammer da også fra 80-åra. Nærmest i komisk solidaritet med de gammeldagse kapitalistene, de føydale rederne og andre fossile sosiale klasser som grossererstanden, hvis du husker den, foretrakk mange i en overgangsperiode den tilbaketrukne rikdommen, de «gamle pengene» med dannelse nok til å holde seg opphøyet og diskrét i bakgrunnen uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Beskjedenhet er en dyd, hadde vi lært som barn, i alle fall på egne vegne. Til gjengjeld fikk vi som fortjent, vi venstrevridde som alltid har forsøkt å mistenkeliggjøre folk med for mange butlere i sjåførboligen. Sorry, men tida er ikke på vår side.

DET ER NEMLIG IKKE FLAUT

lenger å betinge seg garasjeplass for tre biler pluss vinkjeller hvis du først er i markedet for ny luksusbolig på Vindern, som tidligere konserndirektør i Storebrand, Åge Korsvold, er. Det er et mål på rikdom. Punktum. Jeg leser det i Dagens Næringsliv, avisa som i de elleville 80-åra presenterte oss for kattene som ville inn blant «hermelinerne» i Holmenkollåsen og på Bygdøy. Poenget er at børsjyplingene med for store skulderputer er blitt voksne nå, de trenger plass. De nye pengene er påført sekelets patina, katteskinnet har grodd hermelinskanter og eierne er klar for å rangeres i landets største avis etter størrelsen på det private rommet rundt seg. Nettopp derfor er Vinderen-wannabees som Åge Korsvold og tankmekler Tore Mæhle på vei til et sted de ikke er velkomne av naboene som igjen vokter sitt revir. Vinderen-veteranene, bl.a. Alexandra Throne-Holst, vil ha stoppet planene om de nye luksusboligene, hver på 300 kvadratmeter og med Niels Torp som arkitekt, på grunn av «uanstendige innkikksmuligheter».

SLIK STÅR SAKEN

bare dager etter at byens meklere tildelte arkitekt Torps 1800-tallsbygning i empire en skarve åttendeplass på eiendomsrankingen, på grunn av utilbørlig båttrafikk i strandsonen. Jeg ser du skjønner hvor jeg vil. Jeg ser du kjenner høstens klo rundt hjertet. For hvor mye kan egentlig ei privat sjømil Oslofjord koste i våre dager?