På hjul i Oslo

Visste du at ti prosent av Norges befolkning systematisk diskrimineres?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kvinner vrimler det av. Etniske minoriteter er også synlige i gatebildet. Det snakkes åpent om diskriminering av kvinner og minoriteter. For de synes. Det gjør ikke funksjonshemmede i samme grad, til tross for at de utgjør ti prosent av Oslos befolkning. Årsaken er pinlig enkel: Det offentlige rom i Oslo er stort sett stengt for dem. Riktignok finnes det busser med ramper og nedsenkete trinn, men ingen vet når en slik kommer kjørende. Heller ikke vet man hvilke holdeplasser man slipper av på. Det samme gjelder for T-banen. Oslo Sporveier har ikke merket tilgjengelige stasjoner. Og da Norges Handikapforbund i fjor høst undersøkte 450 utesteder, fant man bare litt over 30 som var tilgjengelige. Samme organisasjon opplyser at 75 prosent av butikkene har trappetrinn eller annen opphøyning. Hvor mange bein må egentlig til før man blir et menneske?

Heller ikke jeg skjenket denne form for diskriminering videre oppmerksomhet - før jeg oversatte Ruben Gallegos bok «Hvitt på svart», og hadde den glede å være del av vertskapet hans da den sterkt handikappede forfatteren besøkte Oslo i forrige uke. Og fordi diskrimineringen har en høyst økonomisk side, kunne ikke oppholdet vært realisert uten støtte fra Institusjonen Fritt Ord. Men han kunne ikke holde sitt foredrag i deres lokale. Det er ikke tilgjengelig - foreløpig. Ledelsen har antydet at det skal bli forbedret. Også den absurd høye fortauskanten utenfor SAS-hotellets inngang skal ifølge direksjonen bort. Det ble riktignok lovet et par måneder før selve besøket, og da jeg påpekte at den fortsatt var der, vanket både gave og unnskyldning. Det er bra, men det er ikke bra at selv hotellrom tilpasset rullestolbrukere er utstyrt med småting som hindrer fullverdig bruk. Hva skal man for eksempel med et badekar, annet enn til å begå selvmord?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når man får øynene opp for denne del av virkeligheten, ser man snart at det stort sett dreier seg om detaljer: senking av vasker og brytere, knapper ikke vridere osv. Det skal ikke mer til enn at arkitekter tar med en rullestolbruker i planleggingen. Det gjelder dessverre ikke for byrommet som sådan. «Det kan være vanskelig å kombinere estetiske hensyn med fremkommelighet,» svarte byråd for miljø og samferdsel, Peter N. Myhre, da han ble konfrontert med kritikken fra Handikapforbundet mot oppussingen av Karl Johan. Fortauet utenfor Universitetet er skrådd to steder. Men på andre side av gata er kantene jomfruelig høye hele veien. Og det har opplagt en estetisk verdi at en rullestolbruker fanges i gata, skulle han eller hun tro at skråplanene er til for dem. For det er de ikke. De er for biler - som har langt flere rettigheter enn funksjonshemmede.

Diskrimineringen er likevel ikke et spørsmål om skråplan, ramper og tilpassete toaletter. Det er blikket som definerer og diskriminerer, slik forsker Lars Grue ved NOVA påpeker i sin bok «Funksjonshemmet er bare et ord» (2004). De «fungerende» objektiviserer funksjonshemmede, gjør dem til ting, til objekter for medynk og hjelp. Han siterer en bevegelseshemmet, som skriver om den virkelige hindringen for å bevege seg ut blant folk: kunnskapen om at skrittet ut i det offentlige rom «vil medføre blikk, stirring, nedlatenhet, medlidenhet og fiendtlighet».

Denne form for tingliggjøring har dessuten fått sitt helt konkrete uttrykk, som enhver kan observere. Det finnes tre typer toaletter, ett for menn, ett for kvinner og ett for handikappede. På denne måten blir handikappede fratatt sitt kjønn. Det er nok ikke meningen, det er bare så lett å tenke på dem som «noe annet». Men det som er bra for funksjonshemmede, er da også bra for folk flest. Alle kan benytte et handikaptoalett. Og hvem sier at fortauskanter skal være så høye, hvorfor ikke skrå alle sammen?

Under Gallegos opphold her måtte vi på et tidspunkt forsere en liten trapp. To mann tok tak i rullestolen - som veier 100 kilo. Han, som veier omkring 40 kilo, så på meg og sa en setning man bør lese nøye: «Peter, kan du være så snill å ta kroppen min og bære meg ned.» Den ubrukelige kroppen ser vi alle. Det høyst «brukelige» mennesket ser ofte bare den funksjonshemmede selv. Først når vi andre ser det, kan diskrimineringen ta slutt.