På Høyres skolebenk

Her har jeg et 10-kronersspørsmål: Kan du nevne en eneste stor skolereform som Høyre identifiseres med i dette århundret? Svaret er at det ikke finnes noen slik reform, og partiet har heller ikke lagt fram noen i denne valgkampen. Likevel har det lyktes partiet å skape inntrykk av at det er det store skolepartiet foran årets valg. Det må kalles Jan Petersens kunststykke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er Venstre og seinere Arbeiderpartiet som i dette århundret har vært skolepartiene. De var også lærerpartiene som moderniserte og demokratiserte skolen på det Rune Slagstad kaller folkedannelsens grunn. Skolen skulle brukes til å integrere først bøndene, dernest arbeiderne i den norske folkeheimen. Barna skulle sosialiseres inn i en nasjonal enhetskultur der den myndige samfunnsborger hadde trådt inn i stedet for den lydige undersått: Fra Pontoppidan til Nordahl Rolfsen i utgave etter utgave. Det var et prosjekt som ble satt inn i en moralsk sammenheng: gjennom kunnskap til god norsk demokrat.

  • Det er noe storslått over denne historien, og det er Høyres tragedie at partiet ikke har vært med på den annet enn som haleheng. De store skolepolitikerne kom ikke fra Høyre. Høyre hadde rett nok framtredende skolepolitikere i 1950-åra, som Erling Fredriksfryd og Ferdinand Kaltenborn. Og i 1970-åra etterlyste Lars Roar Langslet en skole med «fastere former og fastere normer». Men fra Helge Sivertsens reformer med niårig skole til Gudmund Hernes' seksårsreform har det vært Høyres lodd å diskutere andres forslag og planer, aldri å tvinge de andre til å diskutere Høyres.
  • Selv fra Willoch-perioden i 1980-åra er det lite som minner om Høyres skolepolitikk. Det kunne ha vært mønsterplanen fra 1985. Men det var langt fra noe Høyre-dokument. Det var en reform som fikk daværende undervisningsminister Kjell Magne Bondevik til å ta fram sigaren. Men det var også en reform i 68-pedagogenes ånd med få tilløp til satsing på kunnskap. Den var preget av tilpasning og hadde fortsatt få angivelser av hva som skulle læres. Som foreldre hadde vi vansker med å følge med faglig, og det var vanskelig å flytte mellom skoler fordi elev- og lokaltilpasningen var stor. Det eneste som ble strammet til var kristendomsfaget.
  • Der det derimot er drevet Høyre-politikk i utdanningen, er i Oslo. I 1980-åra førte det til store økonomiske kutt og den ytterste fattigdom for skolene. Jeg husker klasserom som var uten kart og skolebygninger så nedslitte og skitne at det knapt var tilrådelig å sende barna dit. Vi malte klasserom og korridorer på dugnad. Under det nåværende byråd er det i rettferdighetens navn gjort endringer i dette. Oslos grunnskoler har det betydelig bedre nå enn på 80-tallet. Men noen strukturell reform er jo ikke dette, og andre kommuner bruker nok mer enn Oslo på skolen, målt pr. elev.
  • Men én reform står etter Høyre i Oslo, og det er fritt skolevalg i videregående skole. Det har ført til det merkelige fenomen at det midt i et Høyre-distrikt finnes en skole, Ullern, som var en god skole, men som nå er falt sammen bl.a. fordi det er på moten blant elevene, i alle fall på vestkanten, å bruke friheten til å søke seg inn til sentrumsskolene. Dermed har Ullern mistet de elevene som kunne ha løftet medelevene både når det gjelder motivering og kunnskap. Virkningen er at de gode elevene ytterligere skyr skolen, mens de som ikke kommer inn andre steder, kommer inn nettopp der. At denne skolen likevel har et godt læringsmiljø, og f.eks. vant årets revykonkurranse, er i hvert fall ikke Høyres fortjeneste.
  • Slik framstår Høyres skolepolitikk som flikking på en skole som er skapt av andre. Den er preget av nostalgi mer enn gjennomtenkt ideologi og reformstrategi. I 1990-åra har den videregående opplæring blitt en del av den store norske folkeskolen fra seksårsalderen til 19-årsalderen, drevet fram av en visjon. Det kan sies mye om disse reformene, men Høyre hadde i hvert fall intet storslått alternativ.
  • I dag snakker Høyre foraktelig om A4-skolen som tvinger elevene inn i en fast struktur. Partiet ønsker å satse på elevtilpasning og kunnskap, men i Oslo blir kunnskap i sidemålet for mye kunnskap. Etter hva jeg forstår, er også Høyre for flere private skoler, men hvorfor da ikke satse på private skoler, som ville ha vært et brudd med enhetsskolen? For Høyre mener vel innerst inne at det fortsatt er bedre å heve 10 prosent av befolkningen, enn hele befolkningen 10 prosent?