På ideenes tørkeloft

Nede på Youngstorget i Oslo sitter Arbeiderpartiets landsmøte sammen for å starte fra bunnen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARBEIDERPARTIET har det som et lag som er rykket ned i førstedivisjon. Det er vanskelig å spille seg opp i neste sesong. Men hvorfor glapp det? Det spørsmålet burde være første post på programmet under landsmøtet denne helga. Og andre post: Hva vil vi med Norge?

Jens Stoltenberg som nå skal vise lederevner, må gjøre et forsøk på å trekke noen linjer, han må fortelle landsmøtedeltakerne og velgerne hvor landet er på vei. Han må formulere noen tanker som kan skape begeistring, noe folk kjenner seg igjen i. Men det prinsipielle manifestet til kongressen mangler både utblikk og historie og ei logisk tvingende linje.

FRA PLATON TIL TONY BLAIR har politiske ledere forstått at den praktiske politikken springer ut av ideer. Folkesuvereniteten ble formulert som et mål lenge før politikerne tok tak i det, forestillingen om rettsstaten like ens. Demokrati og nasjon var tanker i tenkeres hoder akkurat som velferdsstaten var det. Ideene måtte formuleres før de kunne omsettes i politisk handling. Uten ideer, ingen politikk.

MEN ARBEIDERPARTIET er preget av idétørke. Det framstår som et segmentert parti i en fragmentert virkelighet. Alle har sin teig - det eneste som holder det sammen, er budsjettbalansen. Partiet har ikke noe sikkert syn på statens strategiske rolle. Det var med Colbjørnsens første treårsplan i 1933 at den sosialdemokratiske makroøkonomien ble partiets program, ifølge økonomihistorikeren Ketil Gjølme Andersen. Etter det har staten vært bra så lenge partiet leder den. Men partiet har ingen teori om forvaltningen av den enorme statlige kapitalen som oppsto på 1990-tallet, selv om partier har lang tradisjon med statsdrift. Derfor ble partiet tatt på senga da nyliberalismen meldte seg. Da ble den sosialøkonomiske retorikken til dels ganske enkelt erstattet av en bedriftsøkonomisk markedsretorikk der verdiene er knyttet til aksjekursen.

PARTIETS LEDELSE har ikke tatt inn over seg at det er mye menneskelig sosialøkonomien ikke fanger opp i sine modeller og matematiske formler. Derfor har heller ikke partiet greid å formulere et program for et nytt samfunn. Det har ikke noe avklart syn på forholdet mellom offentlig og privat, fellesskap og individ, ansvar og rettigheter, og ingen grep som også rører hjertene. Jens Stoltenberg besøkte nylig Tony Blair og var imponert over hans lederskap. Men Tony Blair innså svakhetene ved den ensidige sosialøkonomiske tenkningen. Han søkte til andre samfunnsvitenskaper og fant et annet språklig repertoar som utfylte økonomiens tallfestede kategorier. Bl.a. hos Oxford-professoren Anthony Giddens fant han en ny forståelse av det middelklassesamfunnet som hadde vokst fram i etterkant av etterkrigstida. Tony Blair må selvsagt forstås i en britisk sammenheng. Men jeg leste med stor interesse Stoltenbergs rådgiver Jonas Gahr Støres artikkel i Dagbladet sist onsdag. Her fornemmet jeg noe av den tenkningen som Tony Blair ustanselig gir ord i sine taler.

JENS STOLTENBERGS formende erfaringer utenfor politikken er Steinerskolen og sosialøkonomisk institutt. Som utgangspunkt for politisk forståelse er det tynt, selv om kombinasjonen i seg selv ikke er ueffen: Med denne ballasten burde det la seg gjøre å kombinere mykt og hardt. Men i alt han har gjort som politisk leder, er det sosialøkonomen som vinner. Hans syn på samfunnet er som etterkrigspolitikken uten Gerhardsen. Det som forundrer meg, er at han ikke har satt i gang et arbeid for å hente inn et mangfold av samfunnsforståelser i miljøer der slike kan skaffes til veie. Partiet har nok hatt sitt dialogforum, men det er Norsk Investorforum som legger premisser for debatten om hvordan den enorme statskapitalen skal brukes.

DA DEN SVENSKE maktutredningen var i arbeid i første halvdel av 1990-tallet, støvsuget det sosialdemokratiske partiet alle de intellektuelle og akademiske miljøene for personer og ideer. Det bidro til å bevare og fornye partiet under Göran Persson. I Norge ble ikke maktutredningene utgangspunkt for noen strategisk diskusjon i partiet. I stedet har de gitt avkall på alt de trengte for å holde idémessig liv i partiet: ikke har de noe ideologisk tidsskrift, ikke har de noe godt forum som møteplass mellom folk med ideer og folk som kan omsette dem i praktisk politikk. I ungdomsbevegelsen er de mer opptatt av personstrid enn ideologi. Og mens det gamle borgerlige universitetet stilte både tid og institutter til disposisjon for politisk grunnarbeid, blir det nye Giske-universitetet neppe noe arnested for nye tanker når hovedhensynet er å komme seg gjennom studiene på normert tid.

I SVERIGE har det aldri vært noen ulempe innenfor det sosialdemokratiske partiet å være akademiker. Det har gitt partiet en levende debatt om de politiske grunnspørsmålene. Det er noe de ikke skjems av å vise fram. Det norske Arbeiderparti derimot er fortsatt fullt av industriarbeiderretorikk, og LO er stadig en klamp om foten. For dem var det et problem at Gro Harlem Brundtland bodde på Bygdøy, og at Jens Stoltenberg har forfedre uten en avkuttet finger. Foraktfulle holdninger til alt som smaker av intellektuelt, lever i beste velgående. Alt som kan tenkes å bygge opp under den middelklassen som nå for lengst har erstattet arbeiderklassen, omtales i nedsettende ordelag. Slik snakker kadrene nedsettende om det som faktisk er dem selv. Det er ikke lett å inngi stolthet i rekkene da.