I snart 275 år har Frimurerlosjen hatt fotfeste i Norge.

De anklages for groteske ritualer og usunt hierarki.

Dagbladet ble invitert med inn.

På innsiden av Frimurerlosjen

Publisert
Sist oppdatert

- Ja, torsdag klokka to passer fint. Eller, vent litt, så skal jeg bare dobbeltsjekke.

- Det er ikke alltid det er innafor å ha eksterne i hus.

Kristoffer Sandven, pressekontakten til Frimurerlosjen, blir stille i et par sekunder over telefonlinja.

- Kan vi ikke heller si fredag klokka 10?

Rundt ei uke etter er Dagbladet på plass i noe som kanskje må være hovedstadens mest staselige, 11.000 kvadratmeters store bygg. Ja – for utenom slottet, kanskje. Totalt er det seks etasjer: to kjelleretasjer, og fire med diverse rituelle rom, spisesaler og salonger.

Som en av verdens mest mystiske losjer, tiltrekker Frimurerordenen seg oppmerksomhet både på godt og vondt.

Men hvor mystisk kan den være, sånn egentlig? Og er det de driver med her så innmari farlig?

Dagbladets utsendte fotograf og journalist har i hvert fall fått lov til å spasere rett inn i lokalene. Den første referansen som treffer, er at et palass fra renessansen møter barokkens gullalder. Marmoren dekker ikke bare gulv, men også vegger og tak i samme slengen. Store, tjukke eikedører tar oss fra rom til rom.

Det er stille i Nedre Vollgate 19 – stamhuset til frimurerlosjen som har Stortinget som nærmeste nabo – denne fredagen. Akustikken gir gjenlyd, og idet vi går opp den store trappa, treffer arkitekturen brått.

- Det er jo som en miniatyrversjon av det sixtinske kapell?!

Sandven ler.

- Ja, kanskje. Alt dette er håndmalt, faktisk.

Han peker opp mot taket, en overflate som muligens ville fått Michelangelo til å lire av seg en stille applaus i sine dager.

I snart 275 år har frimureriet i Norge brukt eldgamle symboler og ritualer til å utfordre medlemmene sine for å sende dem ut på en slags selvransakelsesreise. Ritualene er vel også det som har skapt mest blest rundt ordenen. Ja, det, og kontroversen rundt at det bare er menn som får innpass, kanskje.

- Hvorfor er det slik, egentlig?

- Det er det flere grunner til, men først og fremst har det med tradisjon å gjøre. Da frimureriet oppsto på 1700-tallet var det en annen tid. Det er ingen mannskamp vi driver med her, det er et felles sted menn møtes. Kanskje endrer det seg i framtida, men ikke nå.

Til sammenlikning finnes det flere ordener hvor bare kvinner får innpass.

Vi kommer inn i noe som kan likne en spisesal. Eller på frimurerspråket: Armigeralsalen.

Over spisemøbler henger bilder av menn som har vært viktig for ordenen – nemlig Stormestre.

Store oljemalerier. Kong Oscar II.

Losjens stifter, Grev Christian Conrad Danneskjold-Laurvigen.

Høyesterettsdommer, Cathinco Stub Holmboe.

- De ser jo veldig pompøse ut?

- Ja, de gjør det. Men det er jo ikke uten grunn. For alle som kommer utenfra, kan dette se overdådig ut. Men for oss som er medlem, forstår vi symbolikken.

- Symbolikken?

- Ja. Der det for noen kanskje ser litt prangende ut, er det for oss en mening med alt.

Sandven forteller at symbolikken i Den Norske Frimurerordenen har mye å si; alt fra symbolene som er inngravert i tak og vegger, til fargene på prydelsene de har på seg når de har møter.

Frimureri er en slags opplevelsesbasert pedagogikk. Pedagogikken strekker seg gjennom et løp med ti grader, og tar rundt tjue år å gjennomføre. Gradene skal utfordre på forskjellig vis, og er strengt hemmelig for dem som ikke har mottatt neste grad. Har du eksempelvis 1. grad, vet denne personen like lite hva som skjer i 2. grad som deg og meg. Og for hver grad du mottar vil klærne, fargene og symbolene du har på deg, endres.

- Vi kjenner igjen gradene våre på hva vi har på oss. Har du for eksempel 8. grad, og kjenner igjen symbolet til en som er 6. grad, vet du automatisk at det er visse saker det ikke er noe vits dere snakker om. I hvert fall ikke enda, sier Sandven.

Det er ritualene som har skapt overskrifter, myter og kontroverser så lenge Sandven kan huske. Og som hvermannsen i gata elsker å hate på. Vi skal innom dette igjen ganske straks.

Sandven har selv i 11. grad. Den absolutt høyeste grad du kan oppnå, og en grad de fleste aldri får.

Ønsker du å komme deg en grad opp i Den Norske Frimurerorden, må du gjennom et ritual.

- Vi kjenner igjen gradene våre på hva vi har på oss, sier Sandven.

8. grad er den første graden hvor du begynner å bære synlige tegn for omverden på at du er med i frimurerlosjen.

- Frimureriet er en læremåte som lar medlemmene utforske liv, død, tro og tvil. For å nevne noe. Dette vil forhåpentligvis gjøre ham bedre rustet til å møte livets medgang og motgang, forteller Sandven.

I enden av den avlange, lyse salen henger et bilde av regjerende Stormester – Ragnar Tollefsen. Men mellom gammel og ny historie på oljemalerier, finnes også en god dose verdenshistorie i de hvite veggene.

- Der oppe kan du se kulehull fra krigen. Tyskerne satt visstnok bare her og skjøt vilt rundt seg, sier Sandven, og peker opp i taket igjen.

Ett kulehull er bevart, med en 9mm parabellum-kule inni.

Frimureri og «den frie tanke» var nemlig noe nazistene ikke hadde særlig sansen for, og i september 1940 ble Nedre Vollgate 19 okkupert av Nasjonal Samling (NS). Menn som Heinrich Himmler, Quisling og Josef Tervboven skal ha vært her flere ganger. Da frigjøringsdagen kom, var bygningen fullstendig ramponert.

Skjermdump: Aftenposten
Skjermdump: Aftenposten Vis mer
Skjermdump: Aftenposten
Skjermdump: Aftenposten Vis mer

- Vi vurderte å finne et nytt stamhus da krigen var over. Men vi valgte å bli. Restaureringen kostet tre millioner. Det var veldig mye penger i 1945.

- Quisling hadde faktisk et arbeidsrom her inne.

Sandven piper i en elektronisk lås i dobbeltdøra – som i dag brukes som Stormesterens representasjonsrom – titter inn, før han snur seg mot oss igjen.

- Bare vent her ute litt, så skal jeg bare dobbeltsjekke at alt er som det skal.

Sandven kommer ut igjen like etterpå.

- Sånn.

- Det ryktes at Quisling en kald vinterkveld satt her inne på kontoret og ville fyre i kakkelovnen.

Lite visste han om at den faktisk ikke er montert – den var bare til pynt – og han røykte visst seg selv ut av rommet.

At bygningen har huset noen store menn, og at historiene nok sitter godt planta i veggene, er det liten tvil om. Men fra gullbelagte tak og rosemaling, er vi plutselig inne i et rom som gir en helt annen følelse; rommet er som å komme inn i den Egyptiske oldtid.

- Det vil være umulig for meg å beskrive hvordan et ritual foregår. For det første opplever alle det forskjellig, og for det andre kan det – når det blir tatt ut av kontekst – høres veldig merkelig ut. Men den gradvise tilnærmingen gir det hele mening.

Sandven leder oss mot en dobbeltdør med egyptiske symboler.

- Du forteller ikke noen som har lyst til å se en serie, hvordan den ender til slutt.

Vi kommer inn i et mørkt rom. Journalisten og fotografen famler i mørket for å finne en stol å sitte på, før orgelmusikken starter.

En opplevelse det er vanskelig å beskrive før man har opplevd den, slik Sandven også beskriver alle ritualene de gjennomfører i Frimurerlosjen.

- Slik starter et av ritualene våre. Da sitter alle brødrene helt stille her inne, og reflekterer rundt egne tanker mens «døgnet» går sin gang.

At frimureriet er forbundet med en viss mystikk, er ikke noe nytt. Men det er noe ærverdig over det hele. Vi kommer ned igjen i første etasje, og setter oss inn på et møterom.

- Jeg ser litt på ritualene våre som en stadig påminnelse og en slags kalibrering. Det er masse kaos på utsida, men når jeg kommer inn på møtene våre så får jeg nullstilt. Jeg spør meg selv:« Hva er viktig? Hva er de store linjene?». Det er lett å bli forvirra.

- Det interessante her er at man treffer likesinnede som alder, legning, politisk ståsted eller etnisitet til vanlig kanskje ville vært en hindring for. Det er flere her jeg kanskje ikke ville hatt noe særlig omgang med ellers, men her kan vi dra nytte ut av å veksle erfaringer vi får fra losjen. Politikk er ikke et tema.

- Men det må da snakkes litt om likevel?

- Nei. Innen- og utenrikspolitikk er ikke lov å snakke om i det hele tatt på møtene. Det er off limits. Det står i lovene våre. Det samme gjelder sosiale og religiøse stridsspørsmål.

Om kvinner bør få være biskoper – eller abortspørsmålet – er med andre ord noe som ikke diskuteres innenfor losjens fire vegger, ifølge Sandven.

- Mange misforstår og tenker at vi samles og snakker om jobb, at vi hjelper hverandre opp og fram, på en måte, men det er motsatt. Her skal vi fokusere på noe annet enn det vi driver med hver dag.

Den Norske Frimurerorden har rundt to og et halvt tusen møter i året, fordelt på rundt 100 losjer omkring i landet.

På slutten av hvert møte samler de inn penger. Ifølge Sandven gir alle hva man kan.

- Er det mange som gir mye?

- Veldig varierende. Vi gir etter evne. Ingen spør. Men skattmesteren leser opp hva som er samlet inn hver kveld.

- Hvor mye er det som er vanlig å samle inn, da?

- Alt fra tusen hos en liten losje, til … Det meste jeg har opplevd er 35.000 på et møte. Men det kan skje når det er forhåndsannonsert. Eller om det har skjedd noe spesielt. Som tsunamien i Thailand. Seinest Ukraina. Totalt har vi samlet inn to millioner til Røde Kors for deres hjelpearbeid der. Dette kommer i tillegg til de rundt fem millionene vi samler inn i losjene hvert år.

Mental Helse Ungdom og Sykehusklovnene er blant dem som har nytt godt av medlemmene i Den Norske Frimurerorden.

- Hvorfor er det så viktig å gi?

- Vi har en del dyder som ligger rotfesta i det vi driver med. En av dem er barmhjertighet. Ta vare på de svake. Vi blir jo minnet på dette hvert møte: «Har dere tenkt på de som har det vanskelig»? Det er jo en del av det rituelle også. Barmhjertighet, som en av verdiene, blir prentet inn.

- Er det da vanskelig for dere å samtidig bli så mistenkeliggjort?

- Selvsagt. Vi skjuler ingenting her. Det kan være ekstra vanskelig for de som er i små losjer. Det blir litt som å tulle med en religiøs tro. Ingen liker det.

Ifølge Sandven, er medlemmene vant til å bli mistenkeliggjort.

- Men vi er også lei av det. Vi jobber for at våre medlemmer skal bli bedre medmennesker, uten noen annen agenda. Det er vanskelig å bli trodd på det.

Flere har i årenes røp gitt ulike innblikk fra livet i Frimurerlosjen, som da Roger Karsten Aasen i 2009 utga boka "Frimurernes hemmeligheter: fortalt fra innsida", hvor flere av ritualene til losjen blant annet røpes.

- Hvordan oppleves det når noen røper ritualene?

- Vi oppfordrer de som skal søke, om ikke å lese på nett. Det kan være bensin på bålet. Om man bare drar ut enkeltelementer, så er det enkelt å latterliggjøre det eller framstille det som grotesk.

- Symbolikken vår er der for å sette livet vi lever nå, i kontekst. Det kan være liv, det kan være død, det kan være lykke eller sorg.

Han trekker på skuldrene.

- Vi vil egentlig bare utvikle oss. Det er hensikten. Hensikten er ikke å skremme eller å lefle med rar symbolikk eller skremmende ritualer.

Helt siden den franske revolusjonen har frimureriet blitt identifisert som en skjult hersker, et mørkt nettverk mellom menn hvor makt og innflytelse blir misbrukt eller praktisert obskure ritualer.

Slik forklarer Andreas Önnerfors, idéhistoriker og universitetslektor, frimureriet til Dagbladet. Han har forsket på hemmelige ordener i en årrekke, og gjort flere dypdykk i frimurernes historie.

- Det er alltid en risiko med religiøse foreninger, eller andre menneskelige foreninger, som ikke er 100 prosent transparente med sine aktiviteter.

På innsida av Frimurerlosjen

- I tillegg til den konspiratoriske mistanken er det også en rekke forutinntatte meninger som har påvirket frimureriet. Det er egentlig rart, for det meste er kjent i samfunnet.

- Hvorfor er ritualene så viktige?

- Ritualene er selve kjernen i den frimureriske opplevelsespedagogikken.

Uten dem, ikke noe frimureri, mener Önnerfors.

- Ritualene iscenesettes også av frimurere med spesielle roller i logen for de som skal innvies, det blir et symbolsk teaterstykke med faste linjer som skaper den rette opplevelsen.

Önnerfors mener med fordel at frimureriet kan spille med enda mer åpne kort i framtida.

- Frimureriet balanserer per definisjon på grensen mellom lukkethet og åpenhet, og må av hensyn til sin egen indre erfaring stenge dørene for ritualet. Men mye av det andre som frimureriet står for og gjør, som bygningene, historiske dokumenter og kulturarrangementer kan presenteres åpent.

Idéhistorikeren forklarer at alt avhenger av kontekst:

I samfunn som er strenge og fordomsfulle, har frimureriet hatt behov for å være mer diskret. I de nordiske landene, hvor monarkiet har vært aktivt involvert i frimureriet, er det tatt mer plass.

- Ordenens bygninger i Stockholm, Oslo og København vitner om en organisasjon som ikke trenger å være redd for å bli sett. Derfor kan også åpenheten bli enda større.

På innsida av Frimurerlosjen

- Slik du ser det, har Frimurerlosjen noen plass i samfunnet framover?

- Ja, absolutt. For det første er det vanskelig å se for seg at en trehundreårig organisasjonsmodell ikke vil bestå i framtida, og for det andre er jeg overbevist om at frimureriet har et mål som bygger på samfunnets toleranse og tillit. Vi må sterkt håpe at framtidas samfunn ikke minker i toleranse, men øker.

Som formidler av tradisjon og filosofiske og religiøse innsikter, spiller frimureriet også en rolle – som bevaring av en aktiv kulturarv i flere århundrer, mener Önnerfors.

- Den direkte opplevelsen av ritual, brorskap og fellesskap gir en sterk merverdi for det enkelte medlem.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer