På innsiden av Hamas

Hamas ønsker å være et politisk parti som følger demokratiske spilleregler. Samtidig vil organisasjonen utslette Israel, og bruker selvmordsbombere for å nå sitt mål. Seinest søndag tok Hamas ansvaret for bombe-aksjonen på en buss nord i Israel. Minst ni uskyldige israelere mistet livet i aksjonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En sein desemberkveld i 1987 møtes seks menn tilhørende den islamistiske organisasjonen Det muslimske brorskapet, hjemme hos velkjente Ahmed Yassin. De er der for å diskutere en hendelse fra gårsdagen, da en gruppe palestinske arbeidere ble drept fordi en israelsk lastebil traff kjøretøyet de satt i.

Yassin og de andre ønsker å bruke hendelsen til å styrke religiøse og nasjonale følelser hos palestinerne.

På dette tidspunktet har det allerede brutt ut massedemonstrasjoner i flyktningleiren Jabaliya. Den første palestinske intifadaen er i gang. Og mennene hos Yassin skriver et kommuniké for ei gruppe de kaller Harakat al-Muqawamah al-Islamiyya (Den islamske motstandsbevegelsen, Hamas).

Kommunikeet innledes med følgende ord: «Våre målbevisste muslimske masser: I dag står dere ansikt til ansikt med Guds plan for jødene og deres hjelpere. Mer enn dette: Dere er en integrert del av denne planen som, med Guds hjelp, vil føre til at de fordrives.»

HAMAS' moderorganisasjon, Det muslimske brorskapet, ble dannet av ei gruppe egyptere i 1928.

Utgangspunktet var egyptiske myndigheters forsøk på å modernisere landet etter europeisk mønster. Feilslåtte reformer førte til politisk og økonomisk krise - og dermed fikk islam nytt fotfeste.

Islamistene begynte å engasjere seg i de palestinske områdene i mellomkrigstida. Omkring 1947 fantes det 25 Brorskaps-kontorer rundt omkring i det britiske mandatområdet. Medlemstallet skal ha vært mellom 12000 og 20000. Men framgangen til tross: I åra etter 1967-krigen ble det klart at islamistene ikke lenger spilte noen sentral rolle i Palestina-konflikten.

Lederne var bekymret over at den væpnede frigjøringskampen først og fremst ble utkjempet av Yassir Arafat og hans ikke-religiøse Fatah-bevegelse.

Rundt utbruddet av den første intifadaen forsto Yassin og andre for alvor sprengkraften i koblingen mellom frigjøringskamp og religion. Som den palestinske statsviteren Ziad Abu-Amr skriver i sin bok «Islamic Fundamentalism in the West Bank and Gaza», kunne en bevegelse som Hamas tilby palestinerne både frigjøring av hjemlandet og frelse av sjelen.

I tillegg har Hamas hele tida drevet barnehager, skoler og sykehus for en utarmet befolkning.

INGEN HAR VÆRT I STAND TIL å matche islamistenes velferdstilbud - i alle fall ikke Yassir Arafat og selvstyremyndighetene. Dette forklarer mye av oppslutningen rundt Hamas.

Samtidig er det viktig å merke seg at organisasjonens grunnleggende ideologi ikke har blitt endret siden Hamas ble dannet.

Bevegelsen anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere, og etterlater ingen tvil om hva målet er: «Vår kamp mot jødene er langvarig og farlig, og den krever all støtte. Den er en fase som må følges av stadig nye faser, en bataljon som må støttes av den arabiske og islamske verden inntil fienden er nedkjempet og Guds seier sikret,» står det skrevet i organisasjonens charter.

For Hamas betyr «Guds seier» etableringen av en palestinsk stat mellom Middelhavet og Jordan-elva ved hjelp av jihad, hellig krig. I 1991 dannet organisasjonen den militante avleggeren Izzedin al-Qassam-brigadene, som har tatt ansvar for et utall selvmordsaksjoner rettet mot israelske sivile.

I tråd med en slik uforsonlig holdning til Israel var Hamas' debatt tidlig preget av en ekstremt negativ framstilling av jøder. I charteret får jødene skylden for begge verdenskrigene. Ikke minst skal de være ute etter å ta over hele jordkloden.

FORMULERINGER I HAMAS-dokumenter avslører et interessant trekk ved organisasjonen, nemlig hvordan den dras mellom ideologi og virkelighet. Siden bevegelsen også er ment å fungere som et politisk parti, har mer nøkterne betraktninger etter hvert kommet til å eksistere side om side med ideologisk retorikk.

Hamas' splittede natur vises også tydelig i debatten om politiske valg.

Det muslimske brorskapet tilhører de såkalte reformistiske bevegelsene, som skiller seg fra radikale meningsfeller i synet på hvordan en islamsk stat bør etableres. Radikalerne anerkjenner vanligvis ikke verdslige politiske myndigheter, og er villige til å benytte vold for å styrte dem. Reformistene ønsker å følge demokratiske spilleregler.

Sjeik Ahmed Yassin, Hamas' åndelige leder, har flere ganger sagt at organisasjonen vil respektere ønskene til det palestinske folket - selv om det skulle stride mot visjonen om en islamsk stat. Bevegelsen har da også deltatt ved valg til ulike studentråd og fagforeninger.

MEN DA PALESTINERNE for første gang skulle velge nasjonalforsamling i 1996, utløste dette bitter strid i Hamas. Medlemmer på Vestbredden og Gaza ønsket å stille til valg, mens lederskapet i Amman ville boikotte. Det ble boikott. Årsaken er at Hamas hovedsakelig får sin identitet gjennom kampen mot Israel og dermed ikke kan risikere noen troverdighetskrise.

Organisasjonen erklærte at den ikke ville forbindes med selvstyreorganer som var produkt av fredsprosessen, i alle fall ikke så lenge israelerne ikke hadde trukket seg helt ut av de palestinske områdene.

Yassir Arafat har varslet nyvalg til neste år, men foreløpig avviser Yassin at Hamas vil delta i skyggen av israelske våpen og stridsvogner. Trolig vinner ideologien nok en gang.

Artikkelforfatteren er utenriksjournalist i

Dagbladets samfunnsavdeling.

IKKE VALG: Hamas-grunnlegger Ahmed Yassin avviser at organisasjonen vil delta i nyvalget som Yassir Arafat har varslet til neste år.