På kollisjonskurs

Statsminister Tony Blair er på bevisst kollisjonskurs med sitt eget folk, sitt eget parti og sin egen etterfølger - og kan komme uskadd ut av alle sammenstøtene...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Det mest iøynefallende ved britisk politikk i dag er statsminister Tony Blairs dramatiske forandring: Fra å ha vært lederen som alltid søkte konsensus og unngikk konfrontasjoner, styrer han nå med en bevisst kollisjonskurs - både utenriks- og innenrikspolitisk.

For 30 år siden gikk studenten Tony Blair i demonstrasjonstog mot USA og Sør-Afrikas apartheidpolitikk. Han har selv sagt at hans «moralske raseri og moralske overbevisning» drev ham ut i gatene og inn i politikken. Men da Blair inntok Downing Street nummer 10 i 1997, var drivkraften endret: Å være godt likt, ja helst elsket, dikterte hans første periode som statsminister.

Men i tida etter valgskredet for snart to år siden har han gjennomgått en gradvis forandring. Og i løpet av høsten og vinteren har også moralisten igjen dukket opp - og fått dominere deler av hans politikk. Et eksempel er talen han holdt samtidig med at over en million briter forrige lørdag marsjerte gjennom Londons gater - den største politiske protestmarsjen noensinne. Tusenvis bar plakater med bilde av Blair og ordet «morder»:

- Å være upopulær kan være prisen man må betale for lederskap. Og det kan være kostnaden ved å ha en overbevisning.

FRA EN TOPPOLITIKER i dagens gallupdemokratier er kommentaren forbausende. Fra en av verdens mektigste statsledere er den oppsiktsvekkende. For det virker som Blair har funnet ut at det ikke er noen vits i å ha makt, hvis han ikke bruker den til å tvinge gjennom sin egen overbevisning.

Derfor er en krig mot Irak nå plutselig blitt noe langt mer enn et spørsmål om avvæpning og masseødeleggelsesvåpen: Den er blitt et moralsk spørsmål om regimeskifte, om å bli kvitt en diktator som kveler «det lidende irakske folk». Irak beskrives i svart-hvitt-bilder, det onde mot det gode, en moralsk absolutisme ukjent for tidligere årganger av statsministeren.

Men hvis en ny FN-resolusjon godkjenner en krig, og hvis krigen går godt - det vil si raskt og uten store ødeleggelser og tusenvis av (sivile) døde - kan Blair bli stående som vinner.

Det kan han også bli i striden innad i EU. Allerede i dag støttes hans «atlantisme» av halvparten av EU-medlemmene og av langt de fleste av landene som er på vei inn. EUs tyngdepunkt er i forandring, og Storbritannia er i den tyngste vektskåla foran nye oppgjør med Frankrike og Tyskland.

KONFRONTASJONSPOLITIKEREN får også stadig større gjennomslag i Blairs innenrikspolitikk, der han inntil nylig var mest uklar og kompromissvillig. Nå er han i ferd med å knekke streikende brannmenn, og han er i krig med flere av de andre fagforbundene, som tradisjonelt har vært Labours ryggrad.

I vår utfordrer Blair også middelklassen, Labours velgergrunnlag, ved å øke skattene og innbetalingene til folketrygden kraftig. Og i en artikkel nylig brukte han Milton Friedmans formular da han fastslo at «vi må bli atskillig mer radikale når det gjelder statens rolle som regulator mer enn som forsørger - i helsevesenet, for eksempel». Labour-veteraner har allerede markedstilpasningen i helsevesenet langt opp i halsen, og de fikk en ny kalddusj før jul da Blair ga universitetene adgang til å mangedoble studieavgiftene.

For å komme seirende ut av disse konfrontasjonene må Blair ha konkrete resultater: Hans moderniserte skole-, universitets- og helsevesen har ennå ikke bevist at det fungerer effektivt - eller til beste for folk flest...

OG HER ER TONY BLAIR også på kollisjonskurs med sin gamle venn og utpekte etterfølger, finansminister Gordon Brown. Men Browns stilling er svekket; det er tydelig også i spørsmålet om britisk tilknytning til euro. Finansministeren står på bremsene, mens Blair sitter bak rattet og har kontroll over gasspedalen: Og mens Brown inntil nylig hadde vetorett i euro-spørsmålet, er det nå tydelig at «bilen» beveger seg langsomt, men stødig, fram mot en folkeavstemning i 2004 - uansett hva Brown måtte mene. For Blairs ideal er et «Storbritannia i hjertet av Europa», og den plassen er bare mulig å erobre ved å oppgi pundet.

Den «gjenfødte» Tony Blairs politiske eksperimenter gjør britisk politikk dynamisk og fascinerende. Men hvilken merkelapp man skal sette på politikken, er et helt annet spørsmål.