Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

På leit etter lyset

Det var glissent mellom tilhørerne da statsråd Jørgen Kosmo talte om fornyelsen av velferdsstaten under AUFs sommerleir på Utøya. Men selve arrangementet viser at det fortsatt er liv i partiorganisasjonen. Slik er vårt demokrati preget av mange paradokser. Partiene forvitrer, valgdeltakelsen går ned, og Stortinget er blitt en av mange høringsinstanser som kjemper om medienes gunst. Samtidig står de demokratiske idealer sterkt, menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene like så.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg sitter med tre publikasjoner som tar opp demokratiproblemene som denne utviklingen reiser. Det svenske demokratirådets rapport for år 2000 beskriver partienes krise og spør om vi kan tenke oss et demokrati uten partier. I boka «Efter partistaten» redigert av Anders Bjørnsson og Peter Luthersson i Svenska Dagbladet reiser norske og svenske publisister de samme spørsmålene i en enda bredere sammenheng og slår et slag for den herredømmefrie dialog, diskursdemokratiet og kraften i de beste argumentene. Og i Nytt Norsk Tidsskrift drøfter jurister, statsvitere og historikere behovet for parlamentariske og konstitusjonelle reformer for å fornye og styrke demokratiet.

  • Det er med andre ord ingen mangel på debatt om folkestyret i Skandinavia. Den er om mulig mer omfattende i Sverige enn i Norge og Danmark. Under sommerens politiske stevner på Gotland ble det lansert en rekke forslag til revitalisering både av partiene og av det politiske system selv, f.eks. gjennom Internett og gjennom mer omfattende personvalg. Problemet er bare at jo mer velgerinitiativ og jo mer personvalg, desto mer svekket parti.
  • Den norske debatten har hittil først og fremst dreid seg om Stortinget, og selveste stortingspresidenten har ledet an i seminarvirksomheten. 1990-åra var i virkeligheten en stor reformperiode for Stortinget. Men mange mener det ikke er gitt svar på demokratiets utfordringer. Mindretallsparlamentarisme betyr populisme, fragmentering og mangel på linjer i samfunnsutviklingen, men ikke mindre demokrati.
  • Derfor tror jeg at den medisin som lanseres i Nytt Norsk Tidsskrift bare er symptombehandling. På den annen side viser også debatten at det hersker en viss rådløshet blant de elitegruppene som drøfter slike ting. Det er ingen tegn til at noen har sett lyset, slik Johan Sverdrup gjorde da han skapte Venstre og tvang igjennom et parlamentarisk styresett i 1880-åra. Det er da også snakk om en formidabel oppgave: Hvordan engasjere det frigjorte individ når partiene er borte? Hvordan få repolitisert den engasjerte borger? Hvordan kanalisere massenes potensielle villskap og irrasjonalitet inn i skapende og sammenhengende politisk arbeid?
  • Det svenske demokratirådet, der vår egen maktutreder Gudmund Hernes også sitter, konkluderer sin gjennomgang av partienes situasjon med å slå fast at et samfunn uten politiske partier betyr store endringer i maktforhold og styresett. Hvis partiene forsvinner, vil det oppstå et maktvakuum som fort vil bli fylt av andre sterke aktører. Eksperter og utredere er allerede på vei inn. Embetsverket vil bli styrket. Et samfunn uten partier vil ligge åpent for de karismatiske ledere.
  • Men selv om slike apokalyptiske scenarier er nærliggende i lys av massepartienes tilbakegang, forgubbingen av partilivet og ungdommens tilbaketrekking fra den politiske sfæren, er verken det norske eller det svenske demokratiet i noen krise. Velgerne deltar i valg, embetsverket fungerer i samsvar med demokratiske rutiner, rettssystemet overvåker individets rettigheter mer systematisk enn noen gang, og interesseorganisasjonene fungerer sammen med en årvåken presse. Folk flest finner kanaler inn til makten utenom partiene, gjennom seminarer, konferanser og medier.
  • Men den store samtalen utenom partiene er en samtale mellom elitene. Spørsmålet er om det ikke alltid har vært slik, også i massepartienes velmaktsdager som det er lett å idyllisere som demokratiets høydepunkt. Både venstrebevegelsens og arbeiderbevegelsens demokratiske metode var å ta folk fast i hånda for å lede dem fram til deres beste. Slik blir det nok også i framtida, enten vi får gjenfødt en religionsstifter som Karl Marx eller en partibygger som Johan Sverdrup.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media