Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

På marsj i Belfast

Flaggene vaier og varsler bråk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BELFAST (Dagbladet): Protestantenes marsj-sesong er i gang. Onsdag kulminerer det med 12. juli-paraden som markerer den protestantiske prins Vilhelm av Oraniens seier over den katolske kong Jakob II i slaget ved Boyne i år 1690. Dette er dagen da den såkalte Langfredagsavtalen fra 1998 mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland settes på prøve. I fjor ble mer enn ett hundre mennesker skadd i forbindelse med denne marsjen i Nord-Irlands hovedstad Belfast.

BRITISKE FLAGG og vimpler vaier over den protestantiske bydelen Shankill i Belfast. Disse flaggene er ikke til ære for britenes deltakelse i fotball-VM, men for å markere at protestantene er på marsj. Dette er en gammel tradisjon som ingen fredsavtale skal ødelegge, mener protestantiske innbyggere både i Shankill og resten av Nord-Irland.For katolikkene er 12. juli-marsjen en provokasjon. For lederne for den protestantiske Oransje-ordenen som arrangerer marsjen, er dette dagen da protestantenes overhøyhet skal vises, koste hva det koste vil.

TIDLIGERE HAR «Oransjemennene» som medlemmene av broderskapet kalles, marsjert langt inn på katolsk område i Belfast, men britiske myndigheter har nå begrenset marsjområdet kraftig. Men det er ikke nok. For de protestantiske marsjdeltakerne får lov til å krysse den såkalte fredsmuren som skiller den katolske bydelen Falls fra protestantenes Shankill. -  Se her, sier den arbeidsløse katolske firebarnsfaren Sean og viser oss marsjruta et lite stykke inne på katolsk område. -  Hvorfor kan de ikke holde seg innenfor sitt eget område? spør han.-  Vi må marsjere, det er en del av vår kultur og historie. Vi provoserer ikke. Dessuten marsjerer vi bare litt borti der, sier protestantiske Mary og peker mot Falls Road.-  Det ville blitt bråk uansett hvor marsjen hadde gått, sier den protestantiske hotellresepsjonisten John som er lut lei konflikten mellom protestanter og katolikker. Han har venner på begge sider av konfliktlinja.

ÅTTE ÅR ETTER Langfredagsavtalen er britiske soldater borte fra Belfasts gater, men pansrede politibiler patruljerer fremdeles. Det provoserer katolikkene. Falls og Shankill preges ennå av konflikten, og aggressiv graffiti står fremdeles malt på husveggene. I Shankill Road blir katolikkene framstilt som barnemordere på ett av veggmaleriene, mens katolikkene i Falls har et nesten religiøst forhold til sine avdøde «martyrer» fra separatistorganisasjonen IRA. På begge sider av «fredsmuren» leker barna, men ikke med hverandre. -  Det kommer aldri til å bosette seg en protestant i Falls, uansett hvor mye fred det blir, sier Sean som selv støtter Langfredagsavtalen, men er uten tro på politikere, enten de er katolikker eller protestanter.

OG DET SLÅR OSS når vi vandrer langs grensa mellom Falls og Shankill, det som tidligere til sine tider var en slagmark: Her er det ikke gjort mye for å bedre de generelle forholdene for folk. Dette er fattigstrøk med arbeidsløshet, alkoholisme og barn uten særlig håp for framtida. Søppel og glasskår ligger slengt overalt som en naturlig del av gatebildet. Onsdag ser det trolig enda verre ut i dette området, når «Oransjemennene» har marsjert ferdig. Skal vi tro den britiske regjeringen, skjer det stikk motsatte; den har nemlig bevilget mer enn en million kroner til Oransjeordenen, slik at 12. juli-marsjen kan bli en turistattraksjon.