På nett med volden?

Volden er på nett, men jeg er usikker på om vi andre er på nett med volden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ungdom, alkohol, nyttårsaften. At elementene til sammen fører til at noen ungdommer barker sammen i et slagsmål, har ikke stor nyhetsverdi. Det som derimot stadig har nyhetsverdi, er det fenomen at ungdommene filmer slike slåsskamper og legger dem ut på Internett.

For hvorfor legger ungdommene ut en video fra slagsmålet?

Når volden blir tilgjengelig for meg via et håndholdt kamera, og den skjer i Bergens gater, er den tettere på enn om jeg ser voldelig innhold i populærkulturens fiktive verden. Som voksen utenforstående kjenner jeg bare igjen gata det skjer i, men Bergensungdommer som klikker seg inn, vil kunne kjenne igjen folk fra skolen, fra gata, fra nabolaget.

Slåsskampen kommer nærmere og blir mer autentisk.

Selv om YouTube i prinsippet er tilgjengelig for alle nettbrukere, regnes det som ungdommenes sted – et sted der de voksne ikke har tilgang. Ungdom har alltid markert sin status som unge ved å lage egne steder der de voksne ikke har tilgang. Selv om internett er tilgjengelig for alle, er det ikke alle voksne som er klar over hva ungdommene bruker nettet til.

I så måte er det interessant at Bergenspolitiet betrakter nettet som et potensielt sted for konflikthåndtering. Som kulturforsker betrakter jeg det også som en erkjennelse av profesjonens behov for økt kulturell kompetanse og innsikt i hva som foregår innenfor visse ungdomsmiljøer. Når vold og mobbing filmes og legges ut på Internett, kan det for eksempel fortelle oss noe om unge menneskers kulturelle forestillinger om vold, mobbing, straff og skyld.

I den aktuelle saken omtales videoklippet som ”skrytevideo” av de voksne. Benjamin, som har filmet hendelsen, sier selv at videoen kun er ”en måte å vise min nyttårsaften på”.

Å omtale den som ”noe som bare skjedde”, kan ses som et uttrykk for å dempe voksenkulturens tendens til å dramatisere det som skjer i de unges liv, men kan også forstås som en normalisering av voldens plass i hverdagen.

Ungdommens bruk av internett illustrerer godt hvordan barn og unge må forstås som kompetente mediebrukere. Innenfor medieforskningen var man lenge opptatt av hvordan media påvirker barn og unge, men med den kulturorienterte medieforskningen endret perspektivet seg, og et viktigere spørsmål i dag er snarere: Hva gjør ungdom med media?

Politiets positive tolkning av at YouTube også kan være en arena for å håndtere og løse konflikter, følges opp med erkjennelsen av at dette også kan føre til nye voldshandlinger. Etter min mening må dette forstås i forhold til den tvetydige plass vold har i vårt samfunn:

Vold er på den ene siden noe vi frykter og fordømmer. På den annen side er vold noe som vi underholdes av. Vold er både noe farlig og noe kult.

Om slagsmålet i Bergen leser jeg på YouTube at ”det trenger ikke være over ennå”, og ungdommene sier at ”mobilen min er mer verdt enn deg”. Det virker med andre ord like sannsynlig at konflikten kan gis næring som at den løses og avsluttes av diskusjonen på nettstedet. Det er ikke helt utenkelig at YouTubes tilrettelegging for både videoer og diskusjonsfora kan være det som bidrar til videre legitimering av vold, eventuelt verbal uthenging og trakassering. 

Et klassisk kriminologisk perspektiv er også copycat-effekten: Andre unge kan se på nettet hvordan man slår – jf. gutten som i den aktuelle saken ber seeren legge merke til det punktet i videoen der han ”knocker han duden i bakgrunnen”. Andre unge kan også legge merke til hvor mye omtale ungdommene får – både blant jevnaldrende, men også i media.

Jeg er på YouTube, altså er jeg. Slik kan man også sammenfattende forstå de unges nettbruk. Når jeg blir bedt om å legge merke til hvordan en av guttene ”knockes”, forteller det meg noe om begjæret etter å bli sett og å være noe.

Å legge ut og kommentere seg selv på YouTube, kan ses som en forhandling om identitet. Ungdomsforskeren Thomas Ziehe viser oss behovet, spesielt hos ungdom, for å få sin selvfølelse og selvoppfatning speilet og reflektert i sine omgivelser, som i nettbaserte diskusjonsforum. Med Ziehe kan vi forstå ungdommenes bruk av YouTube som en arena for identitetsforhandling, ikke minst om seg selv som moralske agenter.

Kanskje ønsker ikke ungdommene å bli belastet med det «kulturen» eller utenforstående («de voksne») mener er rett eller galt. Ungdommene vil nemlig selv avgjøre hvor grensene går, og de vil finne ut hvor vennenes deres mener grensen går. Bergenspolitiets innspill om at diskusjonene i etterkant av videosnuttene på YouTube kan virke som konflikthåndtering, illustrerer nettopp det.  

På YouTube har de unge makten og regien. Når de legger ut voldelige hendelser, forteller det oss noe om at de er moderne individer som selv tar stilling til spørsmål om rett og galt.

SKRYTEVIDEO?: - I den aktuelle saken omtales videoklippet som ”skrytevideo” av de voksne. Benjamin, som har filmet hendelsen, sier selv at videoen kun er ”en måte å vise min nyttårsaften på”, skriver Sidsel Natland. Hun spør om vi forstår hvorfor ungdommer legger ut slike voldelige videoklipp.