På parti med tida

Erna Solberg og Høyre er på parti med tida. Men tida er ikke på parti med alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER LITE

ved Erna Solberg som minner om Mick Jagger. Men hun kunne med like stor innlevelse som den gamle, magre og geriatriske rockekongen ha sunget «Time is on my side». For Høyres nye leder og partiet hennes er overbevist om nettopp det. Partiet er så «endringsvillig» og modernistisk at vi tidvis glemmer at det er Høyre som er det konservative partiet og ikke Ap, SV og Sp. Svaret på en slik innvending, med to blå streker under, er at venstrepartiene er «systemkonservative», mens Høyre er verdikonservativt. Venstrepartiene vil bevare systemene slik de er (skolen, staten, kommunene, eldreomsorgen), mens Høyre vil forandre systemene for å bevare verdiene. Derfor vil Høyre endre skattesystemet, skolen, arbeidslivet, pensjonene, offentlig forvaltning i et høyt tempo, for at ikke norsk næringsliv skal ramle av lasset i den akselererende internasjonale konkurransen. «Modernisering er vårt kjennemerke.» «Høyre er innovasjonspartiet,» sa Petersen før han trakk seg tilbake til ariene og overlot styringen til Erna.

ARIER OG OPERA

er ikke det vi forbinder med den nye partilederen. Istedenfor å lytte til «Perlefiskerne», slik Petersen gjerne gjør, ville Solberg ha regnet ut om perlefiske var regningssvarende, om det hadde vært mulig å få ned kostnadene ved å tvangssammenslå ulike perlefiskerlag eller effektivisere fangsten på annen måte. Erna Solberg har heller ikke legning for operaens patos. Hun vil ha «heavy metal» og mer igjen for hver krone. For da kan skattene gå ned, overskuddene bli større og settes i ny virksomhet, som kan skape nye verdier og arbeidsplasser og nye overskudd.

ERNA SOLBERG

er dessuten totalt usnobbete. Det er ganske sjelden vare i Høyre. Partiets ledere og sympatisører har gjerne en hang til å dyrke det eksklusive framfor det alminnelige, det raffinerte framfor det folkelige, sarkasmene framfor den lune humoren. Ikke Erna. Det kan ha en politisk betydning når det gjelder velgerappell, ikke minst hos mange som i dag søker tilflukt i det kulturelt fjerntliggende Frp. Jo flere Frp-velgere hun lokker over til seg, desto mer reduserer hun Frp som problem. Solbergs folkelige og ujålete stil skal derfor ikke undervurderes.

PARTIET

mener altså at det har løsningene på framtidas utfordringer. Og framtida er preget av stadig tøffere konkurranse mellom individer, mellom bedrifter, mellom næringer og mellom nasjoner. Partiets utfordring er å få velgerne til å innse dette og samtidig sørge for at det som vinnes, ikke bare kommer Høyres velgere til del. For Høyre er åpenbart flinkere til å skape enn til å dele. Konkurranse er selve drivkraften i Høyre-samfunnet. «Det handler om alltid å være en liten millimeter foran sine konkurrenter,» som Petersen uttrykte det. «Slik er det for en nasjon også,» tilføyde han og utdypet: «For å lykkes må vi dyrke fram vinnerne.» En slik holdning appellerer gjerne til vinnere og forklarer hvorfor Høyres velgermasse skiller seg markant fra andre partiers. Det er krevende å være enernes og toernes parti samtidig. De utenfor seierspallen ser seg tjent med å organisere seg i andre fellesskap for å finne trygghet i en utvikling som krever stadig mer av dem. Ikke for å kjempe mot virkeligheten eller for å snu klokka tilbake, men for å ha et ord med i laget og være med og bestemme tempoet. Og mange av disse fellesskapene vil være uenige i Ernas hastverk.

ENDRING OG OMSTILLING

er et mindre problem for dem som har kontroll og innflytelse over prosessene enn for dem som ikke har det. Det koster mindre for deltakerne på en NHO-konferanse eller på et Høyre-landsmøte å si at vi må få et bærekraftig pensjonssystem, enn det gjør for hjelpepleierne og renholderne i Fagforbundet. Det er selvsagt mer forlokkende med skattelettelser for høytlønte enn for lavtlønte. Det er alltid mer fristende for ressurssterke velgere å få økt valgfrihet enn for dem som ikke har råd eller kunnskap til å gjøre de beste valgene. Og det er selvsagt lettere for velstående, friske, arbeidsføre mennesker å gå inn for redusert sykelønn, uføretrygd, arbeidsledighetsstønad enn for dem som er syke, uføre og arbeidsledige. Høyres og Ernas mulighet ligger i at stadig flere i den tilfredse majoriteten ser på slike velferdsordninger som utgiftsposter. Det ligger liksom i tida.