På plass, selvfølgelig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Oslo Arbeidersamfunn, inngang til venstre for Sentrum kino, er juletrefesttrærne på plass på hver side av scenen. Det lukter 50-åra her, vafler, kaffe og rullings fra lenge før røykeloven, lenge før TV, lenge før alt som var viktig måtte hende på TV, ellers hadde det ikke hendt. I Samfunnssalen er treverket brunt og de små bordene av finer har røde løpere. Det er høyt under taket og fram fra kjøkkenet på bakrommet kommer representanter fra lokallagene med et halvt et med gulost, en vaffel med syltetøy, kaffe eller Farris. Vi er her for å høre hvordan framtida skal bli.

Der er tidligere partisekretær Ivar Leveraas og stortingsrepresentant Marit Nybakk, hun med det røde håret. Der er rettspsykiatrisk sakkyndig Berthold Grünfeld, hjemkommet fra drapssak i Haugesund, nå partiutsendt fra Frogner- Bygdøy, og representant Anders Hornslien med ring i øret. Og Sidsel Bauck, tidligere leder av Handel og kontor, og en fra Oppsal, og en kjekk en med gul høyhalset genser som kanskje er lege, han smiler i hvert fall skeivt og ser overlegen ut, og alle vi andre.

Og der kommer Thorbjørn Jagland. Med Jagland-sveis og svart dress manøvrerer Jagland mellom bordene med politisk sekretær Berit Bråten i hælene. Stram i snippen, Jagland. Hvis Jagland var en frakk ville jeg si at han var for trang over skuldrene. I motsetning til en målsydd Bondevik som sitter akkurat passe ledig på kroppen nå, en måned før jul.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jagland og Bråten ser sjenerte ut, faktisk litt ensomme der de har satt seg sammen ved det lille bordet og venter på at det skal bli Jaglands tur. Det er opplagt ikke Jaglands stil å dunke partikamerater fra Oslo i ryggen. Ingen holder ham igjen heller, og spør åssen går'e, gamle ørn? Jagland er henvendt mot oppgaven. I kveld skal han tale om Arbeiderpartiet mot et nytt årtusen.

Jeg har samme dag hørt statsminister Bondevik snakke til pressen så rutinert, flytende velmodulert uten manus, med dette lille løftet på øyenbrynene som lover at her har vi å gjøre med en oppriktig interessert samtalepartner uten altfor sjenerende ideologiske bindinger, når vi altså først er enige om å bedre forholdene for barnefamilian. Bondevik tillater seg for tida bare ett honnøruttrykk - de menneskelige verdian - i sin uanstrengte talestrøm til høyre og venstre og hvor det skal være.

Avgåtte Jagland foretrekker å snakke i bilder. Med beskjedne mellomrom fester han et lite selvmalt lerret i rammen og holder det fram så alle kan se: «Ved hvert årtusenslutt oppstår et sug etter noe nytt», «Det er forandringens skritt vi hører i gata», «I det internasjonale samfunnet har vi alle gått om bord i samme båt», «Hundreårsskifter kan vi se som åsrygger der vi klatrer opp for å se inn i neste århundre», og mine damer og herrer: «Vi vet ikke hva som kommer til å skje når vi nå klatrer opp på åsryggen for å se inn i det 21. århundret. Men det eneste som har overlevd fra dette århundret er sosialdemokratiet!». Ganske sikkert er det imidlertid at allerede bak neste sving lurer massearbeidsledigheten, lave oljepriser og flodbølgen av eldgamle etterkrigsbarn.

Jagland står høyt på talerstolen og skal liksom sette mot i partifellene i Oslo, ildne til innsats i opposisjon for de sosialdemokratiske verdiene frihet, likhet og solidaritet. Fra min plass kan jeg ikke se om han lykkes i å røre utsendte Berthold Grünfeld i hjerterøttene med sin appell: «Vi er en bevegelse. Vi kommer igjen. Med sosialdemokratiet og rettferdig fordeling inn i et nytt årtusen», men et lite øyeblikk slipper tvilen til. Slår virkelig Jagland fortsatt an hos sine egne?

Først etter et helt minutts trampeklapp ser det ut til at Jagland forstår at han er blant venner. Og dermed springer gleden like opp i øynene så han faktisk må le, gripe Farris-glasset og simpelthen skåle mot bordet til Marit Nybakk. Furten, han? Eller som Sidsel Bauck sa det i sin hilsen fra Ullern partilag: «De som trodde at du lå under dyna og furtet, tok feil.»

Men vet Jagland egentlig hvor selvfølgelig Bondevik ferdes på statsministerens kontor? Vet han at da pressefotografene denne formiddagen fyrte løs under den månedlige pressekonferansen Jagland selv tok initiativet til og som han selv skulle vært midtpunktet for, og Bondevik kom slentrende inn og tok plassen som om han bare hadde vært ute et lite ærend, da var det ingen av oss som sa takke meg til Jagland, han kunne få sagt det, han? I stedet så alle nærmest lettet på statsminister Bondevik og ville vite når verdikommisjonen skulle avgi innstilling. Som om det var ganske naturlig at en verdikommisjon skulle avgi innstilling i landet vårt. Som om vi alltid hadde hatt en slik verdikommisjon.

Trolig vet Jagland dette at nå har halvparten av oss veddet en halv flaske whisky på at Jagland aldri kommer tilbake som landets statsminister. Han vet at den andre halvparten nøyer seg med å si at det er for tidlig å vite slikt nå, og at ingen bør... øh, undervurdere Jagland. Likevel griper han ordet til avslutning i Samfunnssalen og lover at han skal tenke nytt, åpne partiet for nye venner mot en ny tid. For nå kommer effekten av informasjonsteknologien. Nå kommer rasjonaliseringen, arbeidsledigheten, eldrebølgen.

Jada, det var dagen før arbeidsdirektør Ted Hanisch etterlyste 20000 nye innvandrere for å dekke etterspørselen etter arbeidskraft i 1999. Dagen før siste popularitetsmåling sendte sentrumsregjeringen 2,4 prosentpoeng fram og Arbeiderpartiet 1,8 tilbake.

Hvis Thorbjørn Jagland var en frakk ville jeg si at han henger i skapet akkurat nå. Kanskje blir han moderne før suget har stilnet. Vedder du imot?