På post for Hamsun

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GRIMSTAD (Dagbladet): – Her har vi altså postkassa for forbannelse, sier konservator ved Grimstad Bys Museum, Olav Haugsevje.– Kikk oppi den om du tør.

Vi står på den nydøpte Knut Hamsuns Plass i Grimstad, rett ved siden av bysten av Knut Hamsun som ble avduket i helga, en bronseskulptur som omsider har funnet sin plass etter en hatefull debatt i lokalsamfunnet. Hamsun har stått her i snart ett helt døgn, og ennå har ingen tagget på ham eller sokkelen hans. Hva så med postkassa?

Den er kullsvart og flerret opp av to, tre hull som kunne vært forårsaket av skudd. Ut fra kassa lyder en stemme som leser fra romanen «Sult». Sannelig er det stemmen til Axel Hennie (selveste Max Manus!) som formidler jeg-personens fråde, der han går omkring og lider nød i Kristiania. Åpner vi kassa, strømmer et giftigrødt lys opp, og veggene er dekket med spikerputer. Forbanna, ingen tvil.

Haugsevje ber oss bli med videre gjennom byen, han har flere postkasser å vise fram. Hver av dem – fem i alt – er viet en følelse som preget Knut Hamsuns forfatterskap. En utstilling på gatenivå, som skal markere 150-årsjubileet for nobelprisvinnerens fødsel – og muligens fange interessen hos en oppvoksende generasjon i «dikternes by», som Grimstad kaller seg. Henrik Ibsen har trukket gjester til byen i årevis, det er på tide å innlemme Hamsun i arsenalet av turistattraksjoner. Byen står på post for mannen som i 1940 gjorde seg forhatt med følgende oppfordring: «NORDMENN! Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker Englands tyranni mot oss alle nøitrale.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

GÅRDEN NØRHOLM ligger fortsatt langs E18. Det blir det slutt på når en ny tofelts motorvei står ferdig i august. Det staselige hovedbygget fra rundt år 1800 blinker solfylt bak tette løvtrær og et solid smijernsgjerde. På denne herregården har ingen uvedkommende adgang. I årevis søkte Hamsuns sønn Arild kommunen om hjelp, men ingen tok imot utfordringen. I 1987 ble alle forhandlinger brutt. Hadde Grimstad kommune kjent sin besøkelsestid, ville mye vært annerledes. Nørholm kunne vært en internasjonal attraksjon. Når Grimstad nå har bestemt seg for å utnytte Hamsun-potensialet, må alt bygges opp fra grunnen.

Postkasser, for eksempel. Haugsevje viser entusiastisk fram den ene etter den andre, kasser i strålende farger med titlene «Sjalusi» (giftiggrønn), «Rastløs» (lyseblå), «Forelsket» (sjokkrosa) og «Lykkelig» (solgul). Samtlige av kassene er utstyrt med passende Hamsun-sitater, dessuten enkelte setninger formulert av byens ungdom. Hvor interesserte er de i Knut Hamsun? Ei jente som deltok under åpningen av utstillingen, forklarte at hun ikke hadde lest noen av Hamsuns bøker. Hun forbandt ham først og fremst med at han var nazist under krigen. Postkassene gjør det motsatte, de retter fokus mot forfatteren og hans formuleringsevne. Det gjorde også seminaret «Hva vil vi med Hamsun?», som forsøksvis oppsummerte helgas Hamsun-begivenheter i Grimstad.

MEN FØR DET skjedde, lanserte redaktør Stein Gauslaa boka «Hamsun og Sørlandet». Knut Hamsun hadde et nært forhold til landsdelen. «Mysterier» har sterk tilknytning til Lillesand, og «Pan» er i motsetning til det mange tror, skrevet i Kristiansand. De sørlandske småbyene ga ideell klangbunn for Hamsuns stadige skildring av forskjellige vandrertyper; med sitt ofte smålige, hierarkiske og sladrete lokalmiljø. Torolf Kroglund formulerer det slik, i en artikkel kalt «Samfunnet og utsideren»:

«Knut Hamsun forlot Sørlandet slik han kom. Relativt fattig, og i en ’oppreven tilstand’; som en outsider som måtte kjempe seg til samfunnets oppmerksomhet og derigjennom var høyst omdiskutert og nesten fryktet, men samtidig i stand til å fascinere og forføre fra sin outsiderposisjon.»

Boka er spekket både med generelt stoff og spesialstudier; om alt fra krigen og rettssaken til utilslørte portretter av Hamsuns barn. Morsom er utskriften av et radiointervju fra 1941, utført av hele Sørlandets Julius Hougen. Men mest gripende er kanskje den detaljrike historien til 87 år gamle Tonny Berg Ludvigsen, som jobbet på Nørholm. I 1940 ble hun sendt til Berlin for å bistå Hamsuns datter Ellinor, som var gift i Tyskland, men led av alvorlige spiseforstyrrelser. Det var ikke alltid like enkelt. Ellinors mann skal ha bedt henne skrive til sin far om de «faktiske forhold under det tyske Hitlerstyret». Berg Ludvigsen kommenterer: «Jeg vet ikke om hun fikk forklart faren dette, for hun var mest interessert i mat og alkohol.»

MAN KAN LURE PÅ om det er noen norsk dikter, eller kunstner i det hele tatt, som til de grader blir diskutert i lys av sin privatliv og sin psyke som Knut Hamsun. Bak all Hamsun-debatt er det som om det bobler et dypt ønske om at viktig kunst bør være utført av gode mennesker. Slik er det selvsagt ikke. Ettersom kunstnerbiografiene strømmer på, kappes skjelettene om å komme ramlende ut av skapet. Men våre skapende enere beundres like fullt for sine gaver til menneskeheten. Hva med Knut Hamsun? Kan man snakke om bøkene hans, også i den byen han soknet til da han svek som verst? Der han ble satt i husarrest og omsider dømt?

Samtalen «Hva vil vi med Hamsun?» hadde anslag til en god begynnelse, til tross for at hele ni mennesker deltok. Går det an å se dikteren i et kritisk lys? Eller må man fortsette å poengtere at «kunstverket er større enn mannen» hver gang bøkene skal diskuteres?

Hvorfor blir for eksempel ikke Nordahl Griegs beundring av Stalin-Russland trukket fram når han skal vurderes? Løp ikke anarkisten Henrik Ibsen omkring i Grimstad og røpte død over borgerskapet etter revolusjonen i 1848? Kort sagt, som ordføreren i Grimstad, Hans Antonsen uttrykte det: «Må all kunst som skal kalles stor skapes av folk med samme moralsyn som vårt eget?»

Svaret gir seg selv. Og da er det kanskje mer interessant å gjøre som poeten Terje Dragseth gjorde i løpet av samtalen; reise seg opp og flenge ut: Hva er det som skaper genialitet? Er det menneskeskildringen, samfunnssynet, språket, retorikken? Hva er det? Var Hamsun egentlig så genial som alle går omkring og hevder?

Dragseth fikk folk til å våkne i den tunge lufta i lokalet. Heidegger ble trukket fram. Milan Kundera ble nevnt. Og Günter Grass. Dessuten var det flere som medga at de oppfattet enkelte av Knut Hamsuns romaner som «ekle» og «oppskrytte». Men så var tida ute.

MIDT I GRIMSTAD står en brannrød postkasse, som ikke har noe med 150-årsjubileet å gjøre. Alle postkassers far, den gamle gode, der Knut Hamsun postet sine brev, trolig også nekrologen over Hitler, som sto i Aftenposten en dag før frigjøringen 8. mai 1945. I «På gjengrodde stier» forteller Hamsun hvordan han lurte seg ut av sin husarrest for å poste et brevkort. Han ville si fra til familien at han trengte et nytt par sko.

Han sniker seg over heia, forbi Grimstad kirke og ned i Storgata. Han lister seg på tærne, redd for å bli tatt. Han ser postkassa utenfor Grefstads jernvarehandel.

«Skulde jeg være frek? Det er nogen få skridt om å gjøre. Jeg ser mig lurende omkring, men det findes ikke et menneske. Det næste er at jeg farer som en strek over gaten, stikker mit brevkort i kassen og farer som en strek tilbake igjen. Så begynder jeg å gå.»

Straks etterpå blir han dyttet i ryggen. En politimann. «De har ikke lov til å gå her i gaterne. Hvordan kan De finde på slikt?» Hamsun forklarer seg, men til ingen nytte.

«Han ser en stund på mig, så sier han: Jeg skal undlate å rapportere Dem denne gangen. Men nu går De øieblikkelig herfra. Marsj!»