På Potsdamer Platz

BERLIN (Dagbladet): Sist jeg var her, var dette bare et digert tomt rom, en åpen plass, et ingenmannsland på begge sider av den Muren som var falt. Men Daimler-Benz hadde sikret seg tomt, og nå står bygget der, nesten ferdig sammen med alt det andre under oppføring som gjør Berlin til Europas største byggeplass noen korte måneder før den igjen blir hovedstad i et Tyskland på vei fra en epoke over i en annen. Overgangen innledes med at Tyskland overtar formannskapet i EU det neste halve året.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helmut Kohl var den siste av de store fra den kalde krigen til å forlate scenen. Nå er det arvingenes tur, også i Tyskland. «Denglish» vanner ut det tyske språket, og på Volkswagens reklameplakater står det «New Beetle» og ikke «Der neue Käfer». Men denglish hjelper stadig mer selvbevisste tyske politikere når de friksjonsløst omtaler EU som «A global player» i stedet for en «Weltmacht». Den vendingen minner om det aggressive Tyskland fra sist Berlin var hovedstad, inntil føreren tok sitt liv i bunkersen som lå bortenfor her, rett under Muren mellom Potsdamer Platz og Riksdagen.

  • Nå er en ny hovedstad under bygging, samtidig med at det utarbeides nye tegninger for Europa. Her jeg sitter med en sterk kopp kaffe ved et bord på toppen av en tre etasjer høy, knall rød «Info Box» som likner en container på stylter, fylt med modeller av framtidas Platz, blir all den intense byggevirksomheten symbol på et Europa i endring. Jeg vokste opp med at grensa for «mitt» Europa gikk tvers over denne plassen. Bak et gjerde ser jeg at det står igjen noen meter av Muren og skal bli minnesmerke. Forvandlingen fra det tomme ingenmannsland til myldrende byggeplass blir til et overveldende konkret uttrykk for mulighetene som åpnet seg i november 1989 da sleggene hakket de første hullene i den forhatte kaldkrigsbetongen.
  • Det er bare sju norske mil herfra til grensa mot Polen som var med i Warszawapakten til den gikk i oppløsning i 1991. Om noen uker blir Polen tatt opp som medlem i NATO sammen med Tsjekkia og Ungarn. Disse tre landene er også med blant landene som har innledet forhandlinger om å slutte seg til EU. Jeg ser på skogen av byggekraner og husker at avdøde utenriksminister Knut Frydenlund i boka «Lille land - hva nå?» fra 1982 advarte sine lesere mot å glemme det sentrale Europa som var havnet bak Jernteppet, men som hørte til og hadde all sin historie på det europeiske kontinent.
  • «Hvem ringer man til når man vil snakke med Europa?» spurte Henry Kissinger litt foraktfullt. Til våren kan den gamle beundreren av fyrst Metternich kanskje ringe til herr eller fru «Fusp» som blir ansvarlig for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Denne personen skulle etter planen velges på EU-landenes toppmøte som begynner i Wien i dag, men maktskiftet i Bonn har forsinket prosessen. Nå går det mot en pakke som vil inkludere NATOs generalsekretær og stillingen som president i EU-kommisjonen. Den nye tyske kansleren Gerhard Schröder har allerede signalisert at han ønsker seg en tysker som kommisjonens president fra år 2000. Men først blir Tyskland altså EU-formann, og Schröder har markert at det ikke er aktuelt å øke EU-utgiftene og omadressere nye regninger fra Bonn til Berlin.
  • Et par kvartaler bortenfor der jeg sitter og leser om dette, hører medlemmene i utenrikskomiteen i Stortinget en temmelig arrogant nålevende stortysker snakke nedsettende om sine landsmenn fra østsonen. Han gjør ikke noe godt inntrykk verken på EU-tilhengere eller -motstandere, og gir de norske politikerne et glimt av ett problem som ligger rett under den dynamiske overflaten med alle stillasene og byggekranene.
  • Det er kaldt, og det snør denne dagen i Berlin. Jeg går langs byggegjerdet rundt det nye Sony-senteret og finner veien som fører hjem til Oslo. Det er fullt mulig å forstå både dem som vil holde seg lengst mulig vekk fra byggekaoset midt i Europa, og dem som ergrer seg over at de ikke får være med på prosjektet.