På randen av fattigdom

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Flere enn hver fjerde kvinne over 65 år i Norge ligger under EUs lavinntektsdefinisjon og er dermed nær fattigdom. Norge har ifølge Aftenposten en større andel nestenfattige i denne befolkningsgruppa enn gjennomsnittet i EU-landene. Der er riktignok andelen som lever under lavinntektsgrensen flere, men de fordeler seg jevnere på de forskjellige aldersgruppene. I Norge er det særlig unge, som har flyttet hjemmefra, og eldre kvinner med minstepensjon, som havner i lavinntektsskategorien.

Det betyr ikke at eldre kvinner er fattigere enn sine jevnaldrende søstre i Europa. En «fattig» person i Norge har mye mer å rutte med enn «fattige» i Tyrkia og Hellas, hvor gjennomsnittsinntekten er langt lavere. Eldre kvinners kjøpekraft er betydelig høyere i Norge. Like fullt viser statistikken at fordelingen av godene i Norge er skjev. Forklaringen på at det er spesielt eldre kvinner som havner under streken, er at kvinner historisk sett har hatt lavere yrkesaktivitet i Norge enn menn. Det gjør at flere av dem blir minstepensjonister. Og den norske minstepensjonen ligger relativt sett så langt under det typiske lønnsnivå i Norge at den defineres å være under lavinntektsgrensen.

Uansett forklaring er situasjonen ille. Den er verst for dem det gjelder, som må spinke og spare for å få endene til å møtes. Men jumboplassen på en slik statistikk er også en skamplett for et egalitært, forsøksvis likestilt, samfunn som det norske. Når hovedårsaken er at kvinner i mange viktige tiår under gjenreisningen etter krigen tok hovedoppgaven med å oppfostre dagens yrkesaktive befolkning, ved å være hjemmeværende, er det en stor samfunnsmessig urettferdighet å avspise dem med smuler i pensjon. Selv om samfunnsutviklingen og den nye pensjonsreformen over tid vil rette opp noe av de kjønnsmessige skjevhetene, må det være et kortsiktig mål å komme minst opp på EU-snitt for denne gruppa.