På reservetank

LONDON (Dagbladet): Tony Blair sendte ut militære tropper og satte helsevesenet i kriseberedskap for å understreke den alvorlige situasjonen landet ble kjørt ut i forrige uke. Selv om bensinbilene igjen ruller på veiene, kan ikke Blair-regjeringa ignorere ekkoet av ropene fra folkedypet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå svarer folket. I går viste en meningsmåling at de konservative for første gang på åtte år var større enn Labour. Storbritannias lastebilsjåfører har gitt statsminister Tony Blair seksti dager på å kutte avgiftene på bensin og diesel. Hvis det ikke etterkommes, truer de med å ramme landet med nye aksjoner. Torsdag morgen klokka 5 opphevet aksjonistene blokaden ved det første raffineriet, utover dagen rullet det tankbiler ut til bensinstasjoner over det ganske øyriket.

  • Det er ikke like klart for alle at regjeringssjefen og hans ministere faktisk vil lytte. Mange av dem som livnærer seg ved å drive gårdsbruk, små forretninger eller kjøre drosje, hører til den delen av folket som ikke liker Tony Blair og hans nye Labour. Spindoktorene stiller diagnoser de ikke kjenner igjen, og skatter er et onde de aldri får for lite av. Men det er farlig for den britiske regjeringa å ikke ta aksjonistene og deres mange, mange venner og støttespillere på alvor. For det handler om nærhet. Og om å snakke et språk folk forstår. Dessuten er det skummelt å sette alle i den båsen der Carl I. Hagens venner trives best.
  • Bildet av briten med stiv overleppe og et tilknappet følelsesliv er ikke lenger helt rettferdig. Riktignok er det fremdeles mange som ikke våger å løsne på snippen før de lukker soveromsdøra, men så er det også de som åpenbarer vomma på en hvilken som helst bensinstasjon. Den siste gruppa har nå utmerket seg ved å vise sitt raseri offentlig. Inspirasjonen fikk de fra den andre sida av kanalen. Franskmennenes hissige temperament tente gnister langt opp i det kalde Nord-England og Skottland. Britene har sett at det nytter. Og regjeringa har innrømmet at det hele utviklet seg raskere enn noen kunne ane.
  • En viktig årsak til at denne aksjonen spredde seg raskere enn ild i tørt gras, er dagens moderne kommunikasjon. Alle lastebilsjåfører er utstyrt med mobiltelefon, og det samme er vennene i Italia, Polen og resten av Europa. Når lastebileier Bob Chmiewlyskr i Bristol skal alliere seg med sine kampfeller, trenger han ikke organisere svære møter der folk stiller med bannere laget hjemme på kjøkkenet. Tekstmeldingene og bruk av e-post gjør jobben for utålmodige aksjonister. Korte og konsise beskjeder om hvor og når konvoier og boikotter skal finne sted, reiser av gårde så raskt som telenettet er i stand til å formidle. I dag organiseres opprør uten fagforeningsmedlemskap. Nå stormes Bastillen via nettet.
  • Kanskje var det den moderne kommunikasjonsformen som tok Blair på senga. Det tok fra torsdag til mandag kveld før den britiske statsministeren begynte å kjøre i gang partimaskinen. Tirsdag morgen våknet Tony Blair til smørbrødlista av krisepunkter som ga klar beskjed om hvor ille det sto til. Da vendte Labour-lederen hjem til Downing Street nummer ti for å samtale med oljeselskap og rådgivere. Han har fremdeles ikke tenkt å la aksjonistene styre landets skattepolitikk, men har antakelig fått en sterk påminner om at velgeren i det 21. århundre ikke alltid er like tålmodig når det gjelder å se resultatene av politikkens tradisjonsrike kvern. Den maler langsomt. Og nettopp derfor må Tony Blair ut og forklare sammenhengen mellom lave inntektsskatter, en skakkjørt økonomisk arv og hvordan drivstoffavgiftene bidrar både til utdanning og helse for den jevne familie.
  • Tony Blair og hans regjering ser ikke ut til å ha vunnet det første bensinslaget. Tankbilene ruller ut til stasjonene, selv om det vil ta minst 14 dager før alt er tilbake til det normale. Men bensinkrigen er ikke over.

Aksjonistene har fått mer sympati enn de kunne drømme om. Neste gang de bestemmer seg for å trekke i nødbremsen, er de nok langt mer organiserte fra starten av. Da er det ikke sikkert de stopper når Storbritannia er nede på reservetanken. Da kan det hende at flere enn Blair må gå langs M1 med ei tom jerrykanne.