På rettens scene

Advokatrollen er stadig i utvikling, og akkurat nå ser vi ulike rolleforståelser i ulike saker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRE RETTSSAKER har satt søkelys på advokatrollen denne våren. I Oslo byrett har kremen av norske advokater barket sammen om Olsen-familiens malerier, i Sørum i Akershus kjemper landets mest mediekjente forsvarsadvokater i Orderud-saken, og i Kristiansand prøver forsvarere og bistandsadvokater å finne mening i noe av det mest barbariske som er skjedd i moderne norsk kriminalhistorie. I tillegg har vi Gry Hossein-saken i Skien, der en ny forsvarsadvokat har trådt inn på den nasjonale mediescenen. I alle fire sakene spiller advokatene på hele sitt mangfoldige register. Som Shakespeare formulerer det i «Kjøpmannen i Venedig»: «Verden er en scene hvor hvert menneske må spille sin rolle.»

ADVOKATROLLEN er som enhver annen rolle på den offentlige scene tilpasset omgivelsene. Rollen legges opp etter sakenes art, men også noen generelle forutsetninger. Den ideelle forestillingen om at rettferdighet er noe som skal søkes i retten, og bare der, er for lengst oppløst. Mediene spiller en avgjørende rolle i dramaene om skyld eller rett. Men på alle scenene er advokatene - og det gjelder så vel forsvarere som aktorat - både manusforfattere, regissører og skuespillere. Man kan si at kampen om legaliteten foregår i rettssalen, mens kampen om legitimiteten foregår i mediene. I en viss forstand blir det viktigere å bli frikjent på TV enn i rettssalen. Lars Grønnerøds forsvarer Steinar Wiik Sørvik formulerte det slik i et intervju i Dagbladet for noen uker siden: «Det er en symbiose mellom presse og advokater i den divisjonen jeg jobber i. Får du ikke eksponert saken din i mediene, har du ikke gjort jobben din som forsvarsadvokat.» Så er det vel ikke lenge før den første forsvarsadvokaten inngår fusjon med et medierådgiverfirma, f.eks. Geelmuyden.Kiese.

I ORDERUD-SAKEN, som på ingen måte er oppklart, har vi allerede sett hvordan det aktive samspillet mellom det som skjer i retten og offentligheten, bidrar til at nye spor blir oppdaget. Etterforskningen fortsetter, bl.a. som følge av advokatenes eksponering i mediene både i retten og rundt rettsforhandlingene. Men den medietilpassede advokatrollen har sin pris, naturligvis. Den gamle forestillingen om at det skulle være «helg» rundt retten, svekkes. Den generelle autoriteten som advokater har hatt, forvitrer jo sterkere advokaten identifiserer seg med sin klient. Jovialiseringen i Orderud-saken har til og med smittet over på dommeren, som er på fornavn med de tiltalte, men pussig nok ikke med forsvarerne. På den annen side ser vi også at advokatenes klientidentifisering varierer fra sak til sak. Det er sikkert ikke tilfeldig at forsvarerne i Baneheia-saken holder større distanse til sine klienter enn forsvarerne i Orderud-saken. Selv for dagens advokater er det grenser for hvor tett de vil bli assosiert med den tilsynelatende bestialitet.

ADVOKATENE MÅ SELV treffe valg for hvordan de vil bli oppfattet. De må tilpasse sin rolle til temperament og væremåte. Advokat Wiik Sørvik liker å se seg selv som en «fargeklatt». «Ingen klarer å gjøre en god jobb som høyprofilert strafferettsadvokat om du ikke har medietekke,» sier han og viser til den amerikanske stjerneadvokaten Johnnie Cochran som fikk O.J. Simpson frikjent: «...det smilet, så avslappet. Han er kul, altså. Den fyren er noe av det kuleste. Det lyser selvsikkerhet av alt han gjør.» Her står vi ved det sentrale prinsippet i utviklingen av advokatrollen: Frihet, utøverne står fritt til å velge sitt eget uttrykk, og da er det i dagens globaliserte mediebilde selvsagt intet å si på at amerikanske advokater, fra det virkelige liv eller fra film eller TV, blir forbilder også for norske jurister.

RETTSSAKER er den nye religionen i USA, sier den danske universitetslektor Helle Porsdam som nylig tok sin filosofiske doktorgrad om amerikansk kultur og juss. «Tinghuset er vår tids tempel, et symbol på håp og frelse, men også en forbannelse,» sier hun. I et system der politikken abdiserer som konfliktløser, fyller jussen det tomrommet som oppstår. På denne veien er USA kommet lenger enn noe europeisk land. «Det er til jurister og ikke lenger til prester eller politikere amerikanere går når de ønsker svar på hva som er riktig eller galt,» sier Helle Porsdam. Men veksten i juristbransjen er stor også hos oss, og jo flere saker, desto større variasjon i advokatrollen. Orderud-saken har alle ingredienser fra en amerikansk TV-rett: rettens krefter i fritt spill, uten avgjørende bevis, men med etterforskning underveis og med mulighet for oppklaring før dommeren slår klubba i bordet for siste gang. Er det rart om advokatenes rollespill blir en del av virkeligheten i en slik setting? gudleiv.forr@dagbladet.no dvokatrollen er stadig i utvikling, og akkurat nå ser vi ulike rolleforståelser i ulike saker.