På riktig spor

To Ap-veteraner oppfordrer regjeringen til å tenke stort og få landet på skinner, skriver Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Husker du sist du kjørte på en vei med bare ett kjørefelt? Du måtte finne nærmeste møteplass når en annen bil kom imot. Slik er det fremdeles på nesten alle togstrekninger i Norge fordi togene går på ett og samme spor».

Det er konsernsjefen i Norges Statsbaner, NSB, Erling Enger, som i en artikkel i NHO-tidsskriftet Horisont forleden minnet oss om hvor sørgelig i bakleksa vi har havnet her i landet når det gjelder utbygging av jernbanen. Det er derfor med god grunn to av Arbeiderpartiets fremste kommunikatorer, vennene fra TV 2s «Sommerøya»-serie for noen år siden, fylkesmann Sigbjørn Johnsen og fylkesrådmann Matz Sandman i går tok til orde for en kraftig økning av jernbaneinvesteringene i en kronikk i Aftenposten. Partiet har mer enn en gang tydd til de to allsidige veteranene, begge med statsråd-bakgrunn, når det har vært behov for oppklarende utredninger av krevende samfunnsutfordringer. Sandman-utvalget utredet sykefraværet og Johnsen ledet pensjonskommisjonen, bare for å nevne noe. Nå mener de to at det haster å få den sterkt forsømte jernbaneutbyggingen inn på nye og framtidsrettede spor. «Legg dobbeltspor over hele Østlandet og gjør Jernbaneverket til et statsforetak eller aksjeselskap», skriver de to bl.a. under overskriften «Tid for sporskift nå».

«95 prosent av landets tognett er enkeltsporet, og bare 30 prosent er lagt til rette for hastigheter over 100 km/t. Dagens jernbane er fullt utnyttet på trafikktunge strekninger, og det er ikke plass til flere tog», står det i det siste forslaget til Norsk Transportplan, NTP, for 2010-19 som nylig ble lagt fram. Riktig nok gjentar de rødgrønnes samferdselspolitiske talskvinner og -menn så ofte de kan at maktskiftet og to år med rødgrønn styring har gitt store og synlige resultater i form av økt satsing på samferdsel. Men det innrømmes også at framtidas utfordringer krever langt mer.

Johnsen/Sandman minner oss om det ved å vise til transportetatens utredninger. Der framgår det at utbyggingsbehovet for å oppnå god standard på stamveier, jernbane og farleder til sjøs utgjør ca. 400 milliarder kroner. Til sammenlikning er de statlige bevilgningene til investeringer på disse områdene 5,5 milliarder i 2007. Vedlikeholdet henger også etter. I NTP heter det at «den statlige infrastrukturen har forfalt i mange år», og samlet for vei og jernbane er forfallet beregnet til over 20 milliarder.

Samtidig er det klart at land vi kan sammenlikne oss med, som Sveits og Sverige, har løst disse utfordringene langt bedre enn oss. Fjellandet Sveits har bygd ut et av Europas beste jernbanesystemer og Sverige har seks ganger mer moderne firefelts vei og åtte ganger mer dobbeltsporet jernbane enn det vi har, skriver Johnsen og Sandman. De synes det er trist å registrere at planrammene innebærer at jernbanens videre satsing på persontrafikk i praksis vil stoppe opp, og at kollektivtrafikk taper sammenliknet med bilbruk. «Et land som har store ambisjoner i klima- og miljøpolitikken kan vanskelig leve med dette», slår de fast, og avlegger det siste innspillet i jernbanedebatten følgende visitt: «I denne virkelighet fortoner de omtalte planene om høyhastighetstog seg som et fata morgana i stedet for et Soria Moria».

De to har meninger om både hvorfor situasjonen er blitt slik, og hvordan man kan komme inn på et nytt og bedre spor. Men jeg leser kronikken fra to innsiktsfulle samfunnsbyggere først og fremst som en oppfordring til sin egen regjering om å få landet på skinner og tenke stort, og at satsing på infrastruktur, ikke minst jernbane i vår klimatid, er like viktig som å satse på kunnskap. Dette er de to bærebjelkene som skal trygge verdiskaping og velferd og sikre Norge fortsatt plass på pallen i konkurranser om levekår og livskvalitet.

Slik sett kan deres utspill også leses som en påminnelse til regjeringen om at dette er et politisk satsingsområde hvor også andre partier, særlig på blå side, forsøker å profilere seg kraftig. «Bygg Norge nå», roper Høyres medlem av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité, Trond Helleland, i det nevnte nummer av Horisont. Og Frp kjører aggressivt på samferdsel som en merkesak for partiet.

Da Bergensbanen sto ferdig i 1909 hadde den kostet et helt statsbudsjett. Det er et ofte brukt eksempel på tidligere generasjoners vilje til å prioritere. I dag er ikke hovedproblemet penger, men mangelen på ledige hender og frykten for overoppheting av økonomien. Skal vi komme rundt det, må vi nok bl.a. hente arbeidskraft og kapasitet i EØS-området. Det må f.eks. være bedre å la folk fra Sørøst-Europa komme til Norge og bygge jernbane enn at de skal sitte på annethvert gatehjørne i Oslo sentrum og tigge ..?