På rød løper

Det går en grense for hvor overbærende man skal være med ammende, bekymrede, brautende og innimellom, hylende mødre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  JEG TROR jammen ikke de som har fått seter helt framme i flyet har barn, jeg, sa en sjokkert mor. Og fortsatte, i et enda høyere toneleie, og med voldsomme hoderistninger. Den nybakte moren sto i midtgangen på et nesten fullsatt fly. Hun snakket til sin tause ektemann som satt i et trangt flysete, med deres felles avkom på fanget. Forferdet fant hun endelig fram til en mannlig flyvert, og gjennom direkte tale fikk han ham til å forstå hvor fullstendig urimelig hun fant det at folk uten barn var tildelt de beste flysetene.

-  DET ER JO ikke riktig at de skal ha den gode plassen til føttene, når de ikke har barn engang, sa hun så høyt, at også de som satt og breiet seg på første rad kunne høre det. Den høflige flyvert var innstilt på å gi god servise, og avsto fra å foreslå business-klasse og en dyrere flybillett ved neste reise. Han lovte å forsøke å finne et ekstra sete, og beklaget samtidig at han dessverre ikke kunne be passasjerer om å flytte seg.Den masete moren ga meg dårlig samvittighet, og en følelse av at jeg tok uforholdsmessig stor plass. Burde jeg kanskje sette seg på gulvet, eller på do slik at hun fikk det ekstra setet hun regnet det som selvsagt at hun skulle få? Alle rundt meg stilte seg samme spørsmål, og noen kom med forslag. Den lidende moren var ikke fornøyd med noe mindre enn et ekstra sete, og jeg bestemte meg for å ikke flytte meg, og til overmål skulle jeg heller ikke tilby det ledige setet ved siden av meg.

MODERNE MØDRE føder sårt trengte barn til verden, til Norge. Det skal man sette pris på, og vi som møter dem bør ta nødvendig hensyn. Men det går en grense for hvor overbærende man skal være med ammende, bekymrede, brautende og innimellom, hylende mødre. Noen ser ut til å nyte den fordelen et spedbarn gir dem i så fulle drag at det er grunn til bekymring. Et overutviklet morsinstinkt kan gjøre mye med et menneske, noe denne flyturen dessverre ikke er det eneste eksempel på.De fleste som arbeider med barn kan fortelle historier om mødre som tråkker på, og langt over grensa som går mellom det å være en beskyttende mor og en urimelig egoist. Jeg har hørt barnehagetanter som møter mødre som mener alle barn skal være stille når deres eget barn er slitent. De egoistiske mødrene møter lærerne med krav om individuell opplæring i form av en lærer per barn og undervisning skreddersydd sitt eget barns behov og humør. En slik måte å utøve morsrollen på er utvidet egoisme, hvor også avkommet er inkludert i egoet. Det har kanskje alltid vært noen slike selvhevdende mødre, men problemet i dag er fåbarnsmødrene som ikke har mange nok å fordele sin voldsomme energi, kjærlighet og handlingsvilje på.

TIL SLUTT er det barna det går hardest ut over. De kan jo komme til å vokse opp og tro at verden og alle dens fly og passasjer er til for deres velbehag. For å bremse mødrene deres en smule må man kanskje stramme inn litt, og ikke ta så mye hensyn. Ikke gi bort flysetet, for eksempel.