På sidelinjen

Alt lå til rette for at Arbeiderpartiet skulle dominere første dagen av Stortingets finansdebatt. Endelig skulle partiet kle seg i sin opposisjonshabitt. Når heller ikke Fremskrittspartiet og Høyre stiller i fremste forsvarslinje for det budsjettet som blir vedtatt, burde Arbeiderpartiet ha stort og fritt spillerom i sin nye angrepsrolle. Når Stortinget må følge sin talerliste etter partienes størrelse, blir det langt mellom regjeringens forsvarere. Det er merkelige maktforhold vi har fått.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå ble det på mange måter Arbeiderpartiet som la premissene for debatten. Partiets opplegg var å stemple Bondeviks endelige budsjett som uansvarlig, et budsjett som vil sette over styr vår gode økonomi. I tillegg skulle Arbeiderpartiet vise den høyredreiningen budsjettet har fått gjennom forliket med Fremskrittspartiet og Høyre, og på den måten gjenskape de gamle skillelinjene i norsk politikk. Hyppig bruk av den fordums betegnelsen «borgerlige partier» skulle hjelpe til med det.

  • Arbeiderpartiet lyktes ganske godt med denne taktikken i går. Anført av sosialøkonomen Jens Stoltenberg i formiddagsmøtet og partileder Jagland i går kveld, hamret partiet fast den ulykke Bondeviks budsjett kan føre oss opp i. Når temperaturen i økonomien er så høy som nå, er det livsfarlig å fyre ytterligere opp under kjelen, slik Bondevik gjør. Mer oljepenger er som bensin på bålet. Nå finnes det ingen fasit for hvor mye oljepenger norsk økonomi tåler. Tidligere grenser er overskredet uten at det har ført oss i ulykka. Og hvis det er slik at Bondeviks påplusninger på fire- fem milliarder fører oss utfor stupet, har Arbeiderpartiet selv beveget seg farlig nær det. Hvor går grensen for ansvarlighet? Se, det kan bare ettertida vise. I sosialøkonomien er etterpåklokskap den eneste eksakte kunnskap.
  • Det er en kjensgjerning at Bondeviks budsjett blir vedtatt med subsidiær støtte fra de to høyrepartiene. Slik sett er det lett for Arbeiderpartiet å konstatere høyredreiningen. Men det blir verre når partiet skal påvise den urettferdige fordelingen høyredreiningen innebærer. Da nøyer Arbeiderpartiet seg med å snakke om rederskatt, aksjeskatt og delingsmodellen, men nevner ikke kontantstøtten og de økte minstepensjonene. Barnefamilier og minstepensjonister tilhører jo ikke de mest ressurssterke grupper i samfunnet. De to høyrepartienes bidrag har stort sett bestått i å føre budsjettet tilbake til viktige punkter i Jaglands skatte- og avgiftsopplegg.
  • Selv om Arbeiderpartiet stort sett var den offensive part i går, kom også partiets store svakhet for dagen da Kristin Halvorsen undret seg over hvordan Jagland kan stelle seg slik at han må være tilskuer til at Bondevik fører oss utfor stupet. Jagland unngikk å svare på hennes spørsmål om hvordan han har tenkt å komme tilbake til makta eller få politisk innflytelse før år 2001. I høst har jo Arbeiderpartiet med 65 representanter hatt like liten makt som SV med sine ni. Det skyldes utelukkende det famøse ultimatumet til 36,9 prosent av velgerne. Det utspillet blir ikke mindre underlig etter at en av Jaglands nærmeste medarbeidere, Sten Helland, i Dagsavisen i går tok avstand fra hele greia. Det var ikke engang drøftet. Men nå vil det forfølge Arbeiderpartiet i lang tid.
  • Og så må det føyes til at enhver omtale av gårsdagens finansdebatt uten å nevne Siv Jensen, vil være dypt urettferdig. Hun hadde ganske enkelt en imponerende debut som hovedtaler for Fremskrittspartiet, og satte også Jens Stoltenberg på plass så det suste i et replikkordskifte. Hun er farlig flink, for å si det som sant er. Og det skal man jo gjøre.