Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

På slitne tøfler

En gang var den intellektuelle venstresida katalysatoren i samfunnsdebatten. Den tilførte ordskiftet energi. Nå sleper den seg fram på slitne tøfler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN VITAL

venstreside er et aktivum for det borgerlige demokratiet. Venstresidas oppgave er å holde makten i ørene og levere argumentene og det følelsesmessige trykket som gjør at reformer realiseres og at retts- og velferdsstaten ikke forvitrer. Men det politiske venstre er også politikkens Don Juan: God til å forføre, mindre effektiv når det gjelder gjensidig tilfredsstillelse. Det er denne effekten vi ser når SV flyr høyt på meningsmålingene. Men tallene skjuler et ubehagelig faktum: Aldri har det politiske venstre hatt så liten innflytelse i Norge som nå.

SV ER I DAG

et arkitekttegnet politisk byggverk, nøye tilpasset de vinder som blåser. Her er politikk omskapt til aerodynamikk: Motstanden fanges ikke opp, den trenges til siden. Resultatet er en følelsesdrevet verdisosialisme («unga våre» og «skoern») som knapt lar seg skille fra ganske alminnelig sosialdemokrati. En gang kunne partiet trekke på venstresidas betydelige intellektuelle ressurser, men ikke nå. Det borgerlige samfunnet brukte det eldste våpenet i sitt arsenal: Opprørerne fikk embeter! De fikk posisjoner, brukbar lønn og trygghet.

METODEN

virker. Nå er det samfunnets tidligere fiender som produserer og presenterer forskning og utredninger som gir legitimitet til de politiske handlingene i markedsstaten. Demonstranten er blitt professor og byråsjef. Men ringen er ikke sluttet, den er brutt. Den klassen venstresida virket for, er snart redusert til en museal minoritet. Oppdragsgiveren globaliseres bort, og det er ikke funnet noen ny. Samtidig handler det om manglende vilje til å forkaste foreldet teori og utvikle et nytt prosjekt. Det vil kreve et ubehagelig møte med forestillinger som har gått ut på dato, eller som inneholder autoritære trekk. Her er noen punkter til debatt:

FRIHETEN.

Venstresida er skeptisk til frihet som ikke er materiell (frihet fra sult og undertrykkelse), kollektiv (arbeiderklassen eller kvinner) eller regulert (ytringsfrihet, næringsvirksomhet etc.). Derfor prøver man ustoppelig å omforme samfunnet gjennom sosial ingeniørkunst som skal endre menneskenes atferd. Menneskene er ikke helt til å stole på, og derfor er det best å organisere det hele omtrent som et borettslag med regler for alle typer samkvem. Men problemet handler også om en løpende tvetydighet i spørsmål som gjelder demokrati og menneskerettigheter. I våre dager er dette synlig i tilfellet Cuba. Man roser den nasjonale uavhengigheten (nå som Sovjet er borte), helsestellet og kvaliteten på undervisningen, men tar nokså lett på at Cuba også er en politistat.

VERDISKAPINGEN.

Den sosialistiske planøkonomien er like levende som en spekesild. Venstresida er ikke i nærheten av å komme opp med noe nytt. Lammelsen er så total at man langt på vei aksepterer forestillingen om markedsøkonomien som en naturlov. Det innebærer aksept av ideen om at egeninteressen - og ikke den personlige rettferdighetsfølelsen - egner seg best i styringen av økonomien. På dette området er knefallet pinlig.

MATERIALISMEN.

Venstresida har et merkelig forhold til intellektuelle og åndelige verdier. På den ene side ble marxismen organisert som et kirkesamfunn, komplett med egen profet (Karl Marx), egen bibel («Kapitalen»), egen teologi (den dialektiske materialismen) og egen himmel (kommunismen). På den annen side har den sterke røtter i det rasjonelle, med utpreget skepsis til religion og andre luftige løfter. Denne tvetydigheten står i veien for å skjønne kraften i ideer og verdier som ikke passer i det materialistiske skjemaet. Riktig galt går det når tvetydigheten gjør et byks og muslimsk fundamentalisme aksepteres fordi den er «antiimperialistisk». Men sikten er borte når det er enklere å forstå Mekka enn Molde.

AKADEMISK ISOLASJON.

Det var selvfølgelig idealisme av reneste slag den gang de intellektuelle ville bli opptatt i folket. Men nå har pendelen svingt den andre veien. Venstresidas akademikere er avlåst, avsondret og isolert. Den alminnelige medieforakten og laugets skepsis til samfunnet utenfor, har ført til indre eksil eller emigrasjon. Og når stemmene en gang imellom stiger opp fra de få som ennå deltar i samfunnsdebatten, er det fortida de diskuterer, (jfr. Kjartan Fløgstads pamflett om nynorsken og nazismen). I mellomtida omformer høyrekreftene samfunnet steg for steg. Venstresida er ikke lenger saltet i samfunnsdebatten. Hele prosjektet har gått surt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media