På solterrassen

Det nytter ikke bare å kjøpe klimakvoter, her må det selges også.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kunne minne om en kveld hos Fredrik Skavlan, men det var formiddag i Nobelinstituttet. I sentrum satt de to prisvinnerne, Al Gore og Rajendra Pachauri, lederen av FNs klimapanel.

– Takk, Ole, sa Nobeldirektør Geir Lundestad til Nobelkomiteens Ole Danbolt Mjøs da han overtok ledelsen av gårsdagens offisielle pressekonferanse. Over 100 journalister fra hele verden fikk deretter beskjed om å gi et vink til Lillian og Bjørg, hvis de hadde spørsmål, så ville Lillian og Bjørg komme med mikrofonen.

Al Gore ville ikke overrasket noen om han hadde åpnet med å be forsamlingen kalle seg Al. I stedet gjorde han det ingen kan bedre enn høflige amerikanere; han skamroste den norske Nobelkomiteen og deretter Norge for å være et foregangsland når det gjaldt klima, fred og sånn. Han trengte ikke engang si at fjordene er vakre. Derimot sa han at Jonas Gahr Støre, som han nettopp hadde hatt møte med, er flink og konstruktiv. Det visste vi også fra før, men det kan ikke sies for ofte.

Men så var det mannen alle må ta sats for å uttale navnet på. Pachauri har riktignok for lengst forsikret norske journalister om at han har gledet seg til å komme til Norge – ja, noen av hans beste venner er nordmenn – men så var det slutt på høflighetsfrasene. Ikke roste han Jens Stoltenberg for hans månelanding, ikke takket han ett av verdens rikeste land for å ville rense Kina og øse penger inn i miljøteknologi. Pachauri hørtes i stedet ut som han var blitt briefet av Gunnar Kvassheim og hadde inntatt standpunkt på venstre plen. Han var rett og slett ikke veldig imponert over Norges miljøinnsats. Alt tatt i betraktning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som han sa til Aftenposten før han forlot Bali for å innta tøværet i nord; nordmenn må ikke glemme at de ikke alltid har sittet på solterrassen til pengebingen. Vi burde huske bedre enn noen hvordan det er å være fattig og derfor føle et særlig ansvar for å hjelpe fattige land som blir hardest rammet av klimaendringene. Men selv ikke det er nok. Vi kan ikke kjøpe oss fri. Vi må ta store utslippskutt hjemme også i løpet av de neste tiårene.

Selv om ingen av prisvinnerne ville gjengi samtalene med Gahr Støre og Erik Solheim i går morges, var dette trolig essensen i budskapet til de to norske statsrådene også. Hva kan vi gjøre? Spurte de. Gjør mer, var svaret.

Hva har skjedd siden Stoltenbergs historiske klimatale til Ap’s landsmøte, den som fikk selv Kurt Oddekalv til å avlyse stormtroppene som var klare til å innta Folkets Hus? Selv om det kan slite på noen hver å høre den før nevnte Kvassheim klage over regjeringens klimapolitikk i «Politisk kvarter» hver morgen, kan ikke Venstre-mannen alene ta æren for at Stoltenberg et drøyt halvår senere fremstår som marginalt grønnere enn Siv Jensen.

På et politikkområde som mer enn de fleste andre er preget av følelser og moral, blir symboler ekstra viktig. Al Gore tar flytoget med pressen på slep, mens han skamløst innrømmer at bagasjen blir fraktet til sentrum i limousiner. Likevel går bildene av Al og Tipper på toget verden rundt som illustrasjon på hans miljøbevissthet. Stoltenberg må bite realpolitikken i seg og komme seg på toget før det er for sent.