På spor av tapt tid

I løpet av noen uker har nordområdepolitikken gått fra å være lavt prioritert, til å bli den nye regjeringens mest akutte, utenrikspolitiske problemfelt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tenk om vi nå hadde hatt en langt framskreden dialog med Spania om forvaltningen i nordområdene, før trålerne ble tatt i tjuvfiske? I den forrige regjeringens melding om nordområdene står det at planen er å innlede slike dialoger med en rekke land som har interesser i nord.Etter jakten på «Elektron» og arrestasjonene av de spanske trålerne «Monte Meixueiro» og «Garoya Segundo», har rederne i Murmansk og i Vigo oppnådd at både russiske og spanske myndigheter har forsterket standpunktet om at de ikke godtar Norges rett til å inspisere og straffe andre lands fartøyer i dette området, men kun varsle flaggstaten som så skal dømme tjuvfiskere etter sitt regelverk. Denne utviklingen har ikke vært i norsk interesse, uansett hvor mange underhånden forsikringer utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått på sine lynbesøk rundt om.

I sitt foredrag om nordområdene i Tromsø sa Gahr Støre at «vi har mistet verdifull tid.» Arrestasjonene i fiskevernsonen ved Svalbard tvang spanske myndigheter til å sikre seg støtte i EU som nå på nytt har formulert sin uenighet med Norge. I den forrige regjeringens nordområdemelding var det hos EU, og særlig Tyskland, vi skulle søke allierte sånn at Norge ikke ble stående alene med Russland på den andre siden av bordet. Profesjonelt optimistiske diplomater og politikere vil forsikre at situasjonen langt fra er håpløs. I snart tretti år har disse landene stilltiende godtatt at Norge er forvaltningsmyndighet, og slik vil det nok fortsette.Kanskje det, men i løpet av noen uker i høst har nordområdepolitikken gått fra å være lavt prioritert i Jan Petersens utenriksdepartement, til å bli den nye regjeringens mest akutte, utenrikspolitiske problemfelt. Nordområdemeldingen ble i stor grad utarbeidet i departementet uten direkte engasjement av Petersen. Meldingen ble utsatt flere ganger, og ble til slutt nærmest tvunget fram av at utenrikskomiteen i Stortinget skulle reise til Russland som en forberedelse av behandlingen av meldingen.Nå kan ingen klage på manglende oppmerksomhet fra regjeringen Stoltenberg omkring politikken i nord. Nå er spørsmålet hva som kan, og ikke minst hva som bør, gjøres?

Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forhandlet fram kraftige formuleringer i Soria Moria-erklæringen om økt militært nærvær for å hevde norsk suverenitet i området. I statsbudsjettet er det bevilget 44 millioner kroner mer til Kystvakten til å seile for, som en liten start. Gradvis, men slik at signalet er tydelig, skal marinen vise seg oftere og over lenger tokt i disse farvannene. Vel og bra, forutsatt at signalet ikke oppfattes av omverdenen som at Norge vil forsøke å tvinge til seg rettigheter landet ikke har, ved hjelp av militær makt. I forlengelsen av en slik mottakelse av signalene følger det verst tenkelige scenario for norske interesser så lenge vi mangler enhver støtte til de standpunktene vi nå har inntatt: Der vi seiler en fregatt, seiler Russland en krysser

Det beste grepet jeg foreløpig har sett, var Jonas Gahr Støres etter et besøk i Paris hos den franske utenriksminister Philippe Douste-Blazy. Etter samtalene fortalte Gahr Støre til pressen at hans franske kollega hadde bemerket at dersom Norge stengte gasskranene i Nordsjøen, blir det kaldt i franske kjøkken. En ganske elegant markering av Norges posisjon som stor energileverandør, lagt i en fransk munn. Og samtidig en påminnelse om hvordan omverdenen ser på Norge i dag, ikke bare som en småstat på størrelse med kontinental by, men som betydelig aktør både i forhold til energi- og matleveranser til kontinentet.

Den tida som gikk tapt under den forrige regjeringen, får ikke Gahr Støre og de andre statsrådene i regjeringens nye utvalg for nordområdene, igjen. Spørsmålet nå er om fiskevernsonen ender for domstolen i Haag, slik at denne biten av politikken i nord blir et spørsmål om juss og folkerett på havet, eller om det ennå er mulig å bringe sakskomplekset inn i dialog med interesserte land og institusjoner, uten domstolsbehandling. Fra norsk synspunkt er det siste langt å foretrekke, men det er bare å konstatere at dialogen har fått et dårligere utgangspunkt enn før episodene med Elektron og de spanske trålerne.