På stedet hvil

Norge har fått sine kvinnelige teatersjefer. Men de sitter fast i fortida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En tredel av Norges teatersjefer er nå kvinner. Men får vi flere kvinneroller av den grunn?

DET ER EN kjent sak at fast ansatte kvinnelige skuespillere over 40 år stort sett går ledige. Som Mari Maurstad sa det for ei tid tilbake: De kan i høyden drømme om en rolle som Fuglemor i Reisen til julestjernen. Nationaltheatrets sjef Eirik Stubø har for eksempel i årevis prioritert unge menn, gjerne i tyske stykker. Og ved Nationaltheatret er stadig de unge yngst, og menn er menn, og alt er ved det gamle. Bortsett fra at teatersjefen snart er en kvinne – hun heter Hanne Tømta.

TØMTA HAR riktignok rukket å ansette en kvinnelig regissør. Men til sine ni premierer i vår, som alle tar utgangspunkt i menn, kanskje med unntak av ett, velger hun sju mannlige regissører. Stykkene er skrevet av Dostojevskij, Shakespeare, Molière, Sartre og Hamsun. Og da vet vi hvordan det blir. Det er som NRKs teateranmelder Lisa Strindberg nylig sukket på P2-lufta: De greske tragedier, antikken, Ibsen, det handler om menn.

Der kvinner er med, ofrer de seg ofte for mannen på en eller annen måte. Eller de er objekter. Stort bedre er det ikke ved Hålogaland Teater. Av Iren Reppens sju stykker, har hun valgt seg én kvinnelig regissør.

ER DET virkelig slik at man må tenke kvotering for at kvinner skal få være aktivt tenkende og handlende subjekt? La oss si at 50 prosent av rollene som driver handlingen framover skal være kvinner. Eventuelt 100 prosent, som i følgende scenario, hentet fra Danmark – der Ghita Nørby triumferte i hovedrollen: Nationaltheatret setter opp Molieres «Misantropen», med kvinner i alle rollene. Kjersti Haugen tolker den rasende og selvrettferdige Misantropen, tordnende overfor sin gode venn Philínte, spilt av Monna Tandberg. Men det er før Célimène trer inn på scenen, forvaltet av Andrine Sæther. Har man ikke kvinneroller, lar man kvinner spille menn. Det synes å være den eneste måten kvinnene kan få slippe til på.

Å KVOTERE er likevel ingen god løsning. Kunst er ikke noe instrumentelt og bestillbart, kunsten skal være fri. I særlig grad gjelder dette institusjonsteatrene som likevel er underlagt statlig styring, og som derfor trenger å nære seg på selvstendig kreativitet. Det er altså ikke staten som skal bestemme hva som er godt eller riktig teater. Det stiller igjen store krav til teatersjefene. De bør helst evne til å fange opp, og legge til rette for, det som oppstår nedenfra eller utenfor, og som gjerne representerer nye strømninger i samtida. Et slikt eksempel er kjønnsrevolusjonen i samtidslitteraturen. Unge forfattere beskriver selvstendige, og gjerne litt kyniske, tenåringer, mødre og venninner. Altså roller som ligger milevis fra det nåværende repertoaret. Se bare på Det Norske Teatrets suksess med stykket «Få meg på for faen», skrevet av Olaug Nilsen.

SKUESPILLERE MÅ VISE hva de er gode for hver eneste kveld. Men en teatersjef er også oppe til prøve overfor sitt publikum. På papiret ser det ikke ut til at de nye teatersjefene består denne testen – foreløpig.