På taket av seg selv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kom foruroligende meldinger fra Strasbourg i går. Thorbjørn Jaglands vei til Europarådet blir lengre enn han trodde dagen før. Om han får stillingen som generalsekretær eller ikke kan få betydning for om han kommer med sine memoarer om ett år eller om ei tid. Får han jobben i Strasbourg som han inderlig ønsker og mange av oss unner ham, tar det tid før han kan ta oss med på vandringer på taket av seg selv. Blir han arbeidsledig pensjonist, kommer memoarene allerede neste år. Jeg tror vi får en bedre og mer gjennomtenkt bok om han venter litt. Vurderingene vil være mer avklart og mindre preget av det perspektivet som i dag gjelder rundt bordene i Stortingsrestauranten.

I de mange avskjedsintervjuene han har gitt de siste dagene, går det klart fram at han har noe å fortelle. Han har jo unektelig vært med på en del. På 1970-tallet var han radikal og motstander av NATO, og en rød klut for den gamle partisekretær Haakon Lie. På 1980-tallet sto han sentralt da moderniseringen av partiet ble gjennomført. I 1990-åra var han selv rede til å overta partiet og statsstyret. Det glapp, som kjent, og det vil være interessant å se hans vurdering av hvorfor Det norske hus aldri ble noe mer enn et stillas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv framstiller han seg som en overgangsmann mellom det gamle og det nye, mellom Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Det vil det bli en utfordring for ham å underbygge. Gro Harlem Brundtland var jo ingen representant for det gamle. Snarere tvert imot: Hun var en del av fornyelsen.

Derimot kan han med rette hevde at han gjorde en helhjertet innsats for å rydde opp etter dem som gikk før henne. Slik han ser det selv, er opprettelsen av Lund-kommisjonen i 1993 en av de viktigste sakene som står igjen etter ham i norsk politikk. Det tror jeg så gjerne. Det var da heller ingen liten innsats. Ikke hadde han partiet og ikke hadde han fagbevegelsen med seg i utgangspunktet. Ute på Ulvøya innerst i Oslofjorden satt Haakon Lie og ruget på det han visste, og det var ikke lite. Og bak Frognerparken hadde Jens Chr. Hauge store deler av Norges-historien i kjeller og loft. De to veteranene, som hadde stått sentralt i oppbyggingen av så vel de formelle som de mer uformelle overvåkingsorganene, var ikke villige til å bidra med noe som helst som kunne kaste lys over den politiske overvåkingen som vi bare kjente flikene av.

Sterke krefter ville fortsatt helst beholde fortidas ubehageligheter under teppet. Dette kunne partiet gjøre fordi det heller ikke på den borgerlige siden hadde vært nevneverdig sterke ønsker om å avdekke det hele og fulle omfanget av det som var gjennomført. Høyres politikere var nok for lov og rett når det gjaldt eiendom og næringsvirksomhet, men syntes det var greit om Arbeiderpartiet holdt venstreavvikere under oppsikt, uansett midler. I begynnelsen av 1990-tallet skjedde det imidlertid også ting i Høyre som åpnet for en mer konsekvent ivaretakelse av de individuelle rettighetene slik de bør praktiseres i et åpent, demokratisk samfunn. En yngre generasjon som tok rettsstaten på større alvor kom i posisjon. Arne Skauge ledet for eksempel et offentlig utvalg som anbefalte et nytt parlamentarisk kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, EOS-utvalget.

Det var i denne atmosfæren Lund-kommisjonen ble nedsatt. Her viste Jagland stor handlekraft som partileder og en ekte interesse for å få alle kort på bordet. Han forsto selvsagt at en gransking ville ramme Arbeiderpartiet. Partiet hadde ikke bare hatt ansvaret for oppbyggingen av de formelle tjenestene i etterkrigstida. Det hadde også selv vært involvert i overvåking av store deler av venstresiden, ikke av hensyn til rikets sikkerhet, men partiets. Uten Jaglands innsats hadde det tatt enda noen år før det norske overvåkingssamfunnet var blitt avdekket i all sin velde og gru.

Men når Jagland i dag sier at han fortsatt ikke skjønner hvorfor de i partiet som kjente historien ikke ville fortelle den, er det nok et vitnemål om at han kan ha nytte av noen år i Europarådet, som i åra etter krigen har vært den fremste ivaretaker av de liberale rettighetene og de rettsstatlige prinsippene i alle medlemsland. Jagland mener at mye av det som skjedde i forbindelse med overvåkingen i etterkrigstida var forklarlige ut fra tida det skjedde i. Ja, det var bra at Norge førte en sikkerhetspolitikk som sikret landet mot truslene fra sovjetsystemet. Men metodene Arbeiderpartiet brukte for å bekjempe sine politiske motstandere på venstresiden er det ikke mulig å ha forståelse for. De viser at partiet var uten den liberale ryggmargsrefleks som setter individet foran parti og stat. Holdningen kan bare forklares med at de ledende figurer i partiet hadde et uklart forhold til de liberale verdiene Jagland formodentlig fortsatt kan få sjansen til å forsvare som generalsekretær i Europarådet.