På tide å få svar, Navarsete

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Datalagring: 15. mars 2006 vedtok EU datalagringsdirektivet som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon i inntil to år. Dette vil krenke nordmenns personvern og rett til privatliv. Regjeringen har i denne saken unnlatt å ta stilling. Selv om det er såkalt trafikkdata som skal lagres, har IT-ekspert Gisle Hannemyr påpekt at trafikkdata kan gjøres om til innholdsdata – altså ikke bare når noe er sendt, men hva som er sendt. At EU-landet Irland klaget EU-kommisjonen inn for EU-domstolen ble av regjeringen brukt som unnskyldning for ikke å ta stilling. Norske myndigheter forholder seg ikke aktivt til hva som kan bli EU-politikk, før vedtakene står der. Da later man som om innlemmelse av direktivene i norsk lov er uunngåelig. Kanskje vil det gå slik også med datalagringsdirektivet. I fjor eksploderte datalagringsdirektivet i norsk offentlighet. Datatilsynet ved Georg Apenes har vært usedvanlig klare mot direktivet. En egen Facebook-gruppe har nesten 20 000 medlemmer. Flere aviser tok på lederplass stilling til direktivet, det var stor debatt både på avisenes nettsider og i bloggsfæren, og det ble arrangert flere seminarer. Regjeringens egen personvernkommisjon ledet av SVs Kjellbjørg Lunde uttalte: «Personvernkommisjonen kan ikke støtte innføring av direktivet uten at behovet for utvidet lagring er bedre dokumentert».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen har vært uklar om egen strategi, men den ble likevel offentlig kjent 11. juni 2008. Da ble et foredrag som ble holdt samme dag av politisk rådgiver Anne Tingelstad Wøien lagt ut på Samferdselsdepartementets hjemmeside. Det heter «Hvor går konkurransen i Norge? Politiske signaler og retninger». Der ble det sagt: «EU har innført et direktiv om datalagring som av hensyn til personvernet er særdeles omstridt. […] Vi ønsker at Norge skal avvente avgjørelse i rettssaken før vi begynner å drøfte om direktivet skal innføres i Norge. Om Irland vinner frem er ikke direktivet en del av EØS-avtalen. Norge kan likevel sette i verk tiltak om man ønsker det. I en slik sak vil hensynet til personvernet veie tungt». 10. februar i år gjenga en rekke medier en NTB-melding der avgjørelsen i saken mellom Irland og EU-domstolen ble kjent. Irlands innsigelser mot direktivet ble avvist. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete «frykter for personvernet» ifølge samme melding. Der og da burde regjeringen startet prosessen med å finne ut om direktivet kan anses som EØS-relevant eller ikke. Er svaret «nei» kan Norge overse direktivet. Er svaret «ja», må Norge vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen.

De to eneste partiene som har programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet om datalagring, er Venstre og SV. Frp’s nestleder Per Sandberg mener det er unødvendig, fordi saken vil være avgjort før valget. FrP har i hvert fall et landsstyrevedtak på å bruke reservasjonsretten. Det samme har Sp. KrF er også mot at direktivet skal bli norsk lov. Da gjenstår Ap og Høyre. 14. juli ble en bloggstafett mot datalagringsdirektivet igangsatt. Etter fem dager hadde over hundre bloggere sluttet seg til følgende krav: «Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept». Stafetten vil fortsette helt frem mot valgdagen. På blogger, på Facebook, på twitter, i nettdebatter med kandidater til stortingsvalget, og ikke minst ansikt til ansikt på valgmøter vil alle bli bedt om å redegjøre for sitt syn på direktivet, og om reservasjonsretten skal benyttes. Det er på tide å få svar nå. Tre og et halvt år er lenge nok.