På trynet i gass

To gassrørledninger går gjennom Hviterussland og har vært nasjonens navlestreng og næringskilde. Med ett ble de snubletråder som kan felle Europas siste diktator.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): De som er størst i kjeften er ofte de svakeste når det kommer til stykket. Ta for eksempel Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko. Han vant som kjent valget 19. mars med 83 prosent av stemmene i et valg som var en eneste lang øvelse i godt planlagt fusk på alle nivåer. Han hadde en støttespiller i verden, og det var storerusslands president Vladimir Putin, men ellers så hadde han klart å gjøre seg til uvenn med alle, bortsett fra Slobodan Milosevic. Men han er ute av manntallet og teller som kjent ikke lenger.

FUNDAMENTET FOR Lukasjenkos makt har hele tida vært Russlands politiske støtte og generøse subsidier. Men politiske vennskap kan være kortvarige, særlig når de er bygget på den grad av avhengighet som vennskapet til Putins Russland har vært. 31 mars gjorde altså Moskva det klart at Hviterussland fra neste år av må betale markedspris for gassen i navlestrengen. Og det er markedspris som svir, for den er fem ganger høyere enn den prisen landet inntil nå har betalt, under 50 dollar pr 1000 kubikkmeter. Mer enn 30 prosent av BNP, alle verdier som skapes i Hviterussland, er direkte subsidier fra den russiske olje- og gasstransporten gjennom landet, til markedene i EU. Uten disse milliardene av dollar er den kunstige, sterkt subsidierte økonomien i Hviterussland dømt til å kollapse. Subsidierte arbeidsplasser er dømt til å forsvinne når subsidiene tørker inn.

IKKE RART DA, at Lukasjenko - mannen hvis ansikt har preget hviterussiske TV-nyheter hver dag de siste åra - plutselig ble borte fra TV-skjermene, og var borte i en hel uke. Ikke rart heller, kanskje, at da han plutselig dukket opp igjen på skjermen tirsdag 4. april, så så han ut som en gammel, knust mann. «Lukasjenko har hatt et nervøst sammenbrudd, depresjon og hjerteproblemer», sier Sergej Kalyakin, som er opposisjonsleder Aleksandr Milinkevitsj nærmeste medarbeider, ifølge telegrambyrået AP.

MEN BATKA - FAR - som han liker han å bli kalt av sine undersåtter, dukket opp igjen på TV sist lørdag under en seremoni som markererbegynnelsen på hans nye presidentperiode. I stram offiseresuniform hadde han tatt seg kraftig sammen, der han igjen viste seg for folket.

Batka kan bety alt fra en kosakkhøvding til en bandeleder i underverdenen. For Lukasjenko er sjefen i et korporativt økonomisk system, der alle til sjuende og sist står til ansvar for Batka. Og bare det avslører at det er noe sykt med det politiske systemet med et personlig diktatur som Lukasjenko har bygget rundt seg. Det er så sykt at også Vladimir Putin, som altså har vært Lukasjenkos eneste internasjonale støttespiller, har holdt seg for nesen når de to har møttes.

MEN BATKA har gjort jobben sin for Putin. Han har sikret at Hviterussland i fem nye år er kontrollert av politiske krefter som vil hindre landet i å flørte med Vesten og EU. Han har bremset opp for en ytterligere ekspansjon av NATO, etter at Ukraina er nærmere NATO enn noen sinne etter at de oransje kreftene i landet bestemte seg for å samarbeide igjen i forrige uke. Putin har - for å si det på kremlsk - sikret russiske interesser. Men Putin har aldri vært noen troverdig filantrop. Den eneste sikre rettesnor i hans utenrikspolitikk har vært hva som tjener Russlands økonomiske og strategiske interesser. Og det er først og fremst knyttet til landets enorme muskler bygget av gass og olje. Derfor var Lukasjenko viktig for Kreml helt til presidentvalget var over. Men heller ikke lenger.

OG HVOR LENGE en Batka holder, uten å være pumpet full av russiske subsidier, det er vanskelig å si. Det er grunn til å tro at Aleksandr Lukasjenko er Hviterusslands mest populære politiker. Han styrer mediene totalt, og han har inntil nå holdt folket i arbeid takket være de russiske subsidiene. Hviterussland har stort sett unngått den økonomiske kollapsen som Russland og Ukraina måtte gjennom på 1990-tallet. Det har Batka sørget for. Men Batka er neppe lenger Batka uten de russiske subsidiene i ryggen. Det vet Batka selv, det vet det politiske apparatet som sitter rundt ham i Minsk, det vet den demokratiske opposisjonen, og det vet Moskva. Derfor er Batka lei seg.