På vaklende bein

LONDON (Dagbladet): David Trimbles nyutnevnte ministere i Nord-Irland går i dag til arbeidet vel vitende om at håp og forsoning må reparere et livslangt hat og generasjoner med forakt. På tvers av politisk og religiøs tilhørighet skal nordirene selv prøve å meisle ut en framtid av og for et folk der vold og sorg har satt dype spor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Nord-Irlands aller første samlingsregjering nå har fordelt ministerpostene mellom seg, er det tatt et historisk skritt mot fullbyrdelsen av Langfredagsavtalen. Ved midnatt i natt ble den formelle makten overdratt fra London til Belfast. Dermed står den nye nordirske regjeringen foran den vanskelige oppgaven å bruke sitt demokrati til å skape en etterlengtet fred for de 1,7 millionene som bor nord på den grønne øya.

  • Sist lørdag ga delegatene i unionistpartiet leder David Trimble sitt ja, med 58 prosent flertall, til å gå inn i regjering med Sinn Fein. Trimble har imidlertid gitt klar beskjed til Gerry Adams' kvinner og menn at IRA nå må overholde sin del av det forpliktende samarbeidet: innlevering av våpen.

Blant den protestantiske befolkningen var reaksjonene blandet etter den avgjørelsen. Spesielt faller det mange eldre vanskelig å samarbeide med det de fremdeles definerer som sin hovedfiende. De mener Trimble har sviktet dem ved å ta et skritt mot forsoning. Andre uttrykker glede over at veien fram mot fred synes mindre tornefull enn da de første brannbombene ble kastet mot britiske tropper i Derry, i august 1969.

  • Fredsprosessen har lenge stått i stampe fordi unionistene ikke ville regjere sammen med Sinn Fein før IRA hadde overlevert sitt våpenarsenal. Når unionistene nå har sagt ja, ligger et stort press på Sinn Fein om å få IRA til å overholde våpenfristen før utgangen av januar neste år. Trimble har allerede skrevet sitt avskjedsbrev, som er datert februar 2000. Om ikke motparten oppfyller avtalen, har fredsprisvinneren gitt klar beskjed om at brevet sendes.
  • De britiskvennlige unionistene og de irske nasjonalistene og republikanerne, som har et forent Irland som sitt langsiktige mål, har nå både styre og stell i egne hender. Politi og forsvar er de eneste postene som fremdeles styres fra Westminster. Rekruttering til disse to enhetene vil på sikt bli av stor betydning for å viske ut de nordirske forskjellene - hvem som får makt og hvem som må ta hverdagsmakt.
  • De ti mennene og to kvinnene som sitter i regjeringen, har fordelt postene mellom seg etter prinsippet om antall statsrådsstoler i forhold til hvor mange representanter de har i den folkevalgte forsamlingen på Stormont i Belfast. David Trimbles parti, Ulster Unionist Party, som er det største protestantiske partiet, har fire ministerposter, derav den viktige statsministerposten. Democratic Unionist Party har to ministere. Predikant Ian Paisleys parti var sterkt imot at det ble inngått avtale med Sinn Fein. Nord-Irlands største katolske parti, Social Democratic and Labour Party, har også fire ministerposter, og IRAs politiske fløy Sinn Fein har to.
  • Martin McGuinnes, nyutnevnt utdanningsminister, er på mange måter symbolet på den nye irske vei, uten militære sjekkposter. 49-åringen vokste opp i et katolsk arbeiderklasseområde i Derry. Han har gått fra å være slaktersvenn til IRA-kommandant, for nå å bli en av Sinn Feins to representanter i den nye regjeringen. Han hadde ikke sittet mer enn noen minutter i ministerstolen før han ga seg til å spøke med sin manglende formelle utdannelse. Som 15-åring forlot han skolebenken. Siden 80-tallet har han vært en av Sinn Fein-leder Gerry Adams' viktige støttespillere. McGuinnes har allerede uttalt at han vil bruke ministerjobben til å bedre kårene for de ungene som er dårligst stilt. Samtidig understreker han at dette gjelder for alle, uansett hvilken side av stammekonflikten de har oppholdt seg på.
  • Nå sitter McGuinnes og skal samarbeide med politiske motstandere som i utgangspunktet ikke ønsket at hans parti skulle være en del av maktapparatet. For at det skal være et langsiktig fredshåp, hviler det et stort ansvar på de nye regjeringspolitikerne. De må klare å samarbeide hvis de skal kunne bli et forbilde for et folk i uvisshet, og der hatet ikke blir visket ut fordi noen politikere sitter sammen.