På vei til Bagdad

NATO, og dermed Norge, er på vei inn i et stort og bredt engasjement i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTENRIKSMINISTER

Jan Petersen forlot i går Stortinget etter å ha gitt sin utenrikspolitiske redegjørelse uten å svare på spørsmål om engasjementsreglene for de norske styrkene i Irak. Engasjementsregler er viktige saker, og vår miljøskadde forsvarsministers underkommunisering om dette er et stort problem, men likevel av mindre betydning for framtida enn det Petersen nettopp hadde varslet fra Stortingets talerstol: at NATO, og dermed Norge, er på vei inn i et stort og bredt engasjement i Irak. (Da vil det bli NATOs engasjementsregler som gjelder, også for norske styrker). Petersen sa at vedtaket om dette trolig vil komme på NATOs toppmøte i Istanbul 28. og 29. juni i år.

Dette er noe USA har arbeidet for helt siden invasjonen i fjor. USAs NATO-ambassadør Nicholas Burns, som besøkte Oslo mandag og tirsdag, snakket om disse planene i sin gjesteforelesning på Universitetet i Oslo i regi av Den norske Atlanterhavskomiteen, og enda grundigere, går jeg ut fra, i sine fortrolige samtaler med statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren.

NÅR STORTINGETS

politikere i morgen drøfter utenriksministerens redegjørelse, burde de konsentrere sin oppmerksomhet om dette. Det blir alltids andre muligheter til å drøfte forsvarsministerens klønete takling av informasjonen om karakteren av den pågående Irak-innsatsen under den lånte merkelappen «humanitær». Det er en farlig tilsnikelse fordi den gjør jobben til ekte, humanitære hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og andre mye vanskeligere.

Det er ikke så vanskelig å lese ut av utenriksministerens redegjørelse hva han vil råde Stortinget til å svare når forespørselen kommer om å stille opp for NATO i Irak. Petersen rappet friskt fra Bibelen da han rundet av redegjørelsen i går, og rådet sine tilhørere til «å gjøre for andre det vi vil at andre skal gjøre for oss».

Forberedelsene til at i hvert fall polsk sektor i Irak blir et oppdrag for NATO i løpet av dette året, er kommet ganske langt. Det er grunn til å tro at Frankrike er interessert i å finne en akseptabel vei inn i landet, og at Tyskland, som har et betydelig behov for å bedre sitt forhold til Bush-regjeringen, ikke vil sette seg på bakbeina.

DET ER RIMELIG

å se for seg at FNs sikkerhetsråd gjennom en ny debatt, nytt vedtak og kanskje en tredje Irak-resolusjon ber NATO som allianse engasjere seg i gjenoppbyggingen og demokratiseringen av Irak. Når så den midlertidige regjeringen i landet, enten den er direkte valgt eller utpekt av ymse råd, ber om NATO-innsats, faller brikkene pent på plass. Med FN-mandat og innenfor rammene av NATO blir det nesten umulig for Norge å holde seg unna.

I Afghanistan har NATO overtatt kommandoen over ISAF-styrken. Innsats der er allerede utpekt som en hovedoppgave, og i går redegjorde Petersen - slik han også gjorde 17. desember i fjor - for hvordan styrkenærværet skal bygges ut i andre byer enn Kabul i såkalte gjenoppbyggingsteam utplassert i provinsene.

Og så lovet utenriksministeren på vegne av regjeringen å stille seg positiv til en anmodning om innsats i fredsbevarende FN-styrker i Sudan, dersom de blir noe av.

HAR NORGE NOK SOLDATER

til å være med på alt dette? Og hva betyr militariseringen av utenriks- og sikkerhetspolitikken? Det gamle NATO er borte, og nye NATO, som nå får sju nye medlemmer, er blitt en militær allianse som tar på seg militære oppdrag over hele kloden. Hva betyr det? Ambassadør Burns hevder i intervju i Aftenposten at USA på nytt er interessert i samarbeid og partnere. Er det riktig?

JAN PETERSEN

er utenriksminister i en regjering der statsministeren er på vei inn i en slags EU-tenkeboks, mens Kristelig Folkepartis nye leder har plassert partiet på nei så lenge han er leder. Det kreves altså diplomati når utenriksministeren skal klage til Stortinget over hvor vanskelig det er å forsvare landets interesser på alle mulige områder fra vår plass utenfor unionen. Et spørsmål som normalt burde interessere Stortinget, men ikke gjør det. Det er kanskje derfor engasjementsreglene for det pågående oppdraget i Irak som nå burde hatt en plass mye lenger nede på lista, ikke får det.