Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

På viddene

Ei bok gikk nokså upåaktet til bokhandlerne i fjor: «Christen Smith» av Preben Munthe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER EN linje i norsk akademisk tradisjon fra slutten av 1700-tallet: Gleden ved naturen. Våre akademikere stengte seg ikke inn i elfenbeinstårnet, men søkte seg ut på viddene, i bokstavelig forstand. Slik gikk det til at grunnleggelsen av Universitetet i Oslo og oppdagelsen av den norske fjellheimen skjedde samtidig, og med stor grad av personsammenfall.

EN AV PIONERENE begge steder var universitetets første professor i botanikk og økonomi, Christen Smith. Han har stort sett vært glemt både på universitetet og i den norske fjellheimen, blant annet fordi han ble en av de unge døde, som romantikken jo ellers dyrket. Men hans virke som professor ble bare så vidt påbegynt og hans forskerinnsats nærmest en torso, selv om anslaget var så godt at flere av hans etterfølgere har omtalt ham som et geni. Et minne har stått etter ham i veksthuset i Tøyenhagen i Oslo: En daddelpalme, som han fikk brakt hjem som frø i 1816, beholdt sin potens til for fire år siden.

NÅ HAR HAN fått sin biografi, ført i pennen av økonomiprofessor Preben Munthe, selv femtegenerasjons fjelltraver fra det norske dannelsesborgerskap. Kanskje ikke minst derfor er boka om pioneren Christen Smith blitt en perle. Munthe føler samhørighet med sitt objekt. Han trosser de vansker som manglende kildestoff om den unge Smith skaper, og gir oss derfor i tillegg til de små livsglimt et portrett av den norske intelligentsia som mot svært mange odds la grunnlaget for et universitet og en forskningstradisjon her i steinrøysa. Og når han endelig når fram til de rikholdigste av kilder, Smiths dagbøker fra botaniseringsferder i inn- og utland, øser han av dem med en suverenitet som gjør framstillingen til ei spenningsbok.

CHRISTEN SMITH ble født i nåværende Drammen i 1785 og døde i 1816, ett år etter at han ble utnevnt til professor. Familien tilhørte den tids plankeadel ved Drammenselva. Unge Smith studerte medisin, som også omfattet plantelære, men oppdaget tidlig at han var mer interessert i planter enn pasienter. Slutten av 1700-tallet var en slags vareopptellingstid for naturressursene. Det var Carl von Linnés tid, det var herbariers, dyrestudiers og steinsamlingers tid. Man oppdaget at naturen var i ferd med å bli fortrengt av sivilisasjonen. Naturforskning, naturfilosofi og naturromantikk gikk hånd i hånd. Smith viet seg til det norske plantelivet, gjennomførte omfattende reiser i fjell og dal og ga råd til bønder om hva de burde dyrke og høste.

ALLE LÆRDE på den tida tok den «store turen». Smith botaniserte både på kontinentet, i England og Skottland og på Kanariøyene. Men den største turen gikk til Afrika, en ekspedisjon under britisk flagg. Også det var en pionerbedrift: Elva Kongo skulle kartlegges. Smith var leder for den vitenskapelige delen, og hans dagbok og plantesamling bekrefter hans nysgjerrighet for jordas mysterier i all sin variasjon. Men Afrika tok også hans liv, han fikk tropefeber og døde bare 31 år gammel, før ekspedisjonen satte kursen hjemover.

SMITH FLYTTET forskningsfronten et langt stykke fram. Hans mål var å bidra til å kartlegge verdens vegetasjon. Med det korte liv som ble ham tildelt, ble det et begrenset bidrag. Men det er mer enn nok til en biografi som også er blitt en del av det norske universitets 200-årige historie.